Seilbåtfolket har 3-fots syndromet – et evig ønske om å skaffe seg en litt større båt – slektsgravere kan få et «en generasjon til» syndrom, og det kan føre til manglende kildekritikk. I hvertfall en kjent slektsforsker gikk i den fella i forbindelse med «Hvem tror du at du er». Når mannen i tillegg hadde vært særdeles brutal i kritikken av fagfeller fikk han tilsvarende deng når han selv hadde sviktet i kildekritikken. 

Med andre ord – glem gamle norske kongeslekter og lavadel. Så vidt jeg vet har ingen klart å komme gjennom muren av manglende dokumentasjon av sammenhenger på grunn av sammenbruddet som fulgte Svartedauen. En advarsel i så måte kan være en del arbeider fra 1930 tallet hvor politiske ønsker om koblinger til den rene norske germanske stammen førte til mange fantasifulle slektslinjer, med hensikt å «dokumentere» egen tilknytning til ymse Håkoner gjennom avkom avlet med diverse friller. At dagens genforskning viser at våre aner har kommet vandrende både øst og sørfra er nyttig korrektiv til 30 tallets nasjonalromantiske vyer. Stort sett er våre aner bønder og husmenn, og langs kysten fiskerbønder.

Med denne ballasten er på plass kan det artige begynne:
Jeg er hektet på «en generasjon til» syndromet, men det slo ikke inn for fullt før de første tre – fire generasjonene var inne. Klassisk hekting: startet med plankekjøring fra bygdebøker med tro på at det som sto der var hogd i stein, men så kom dagen bygdeboka gikk inn for at en fogdesønn på 15 år var en del av farslinja. Da kom det kildekritiske inn i bildet, og etter den tid har mantraet vært en lett omskriving av Martin Kolbergs slagord: Primærkilde, primærkilde, primærkilde, og jeg vil knytte dette innlegget opp mot jakten på primærkilder. At disse kan være i innbyrdes motstrid setter bare en spiss på jakten.