Mange slektsforskere møter husmenn i kirkebøker, folketellinger eller bygdebøker, gjerne som en kort merknad: husmann med jord, husmann uten jord, inderst, plassmann, dagarbeider, leilending eller strandsitter. Men bak disse ordene skjuler det seg ofte hele livshistorier.
Den glemte majoriteten
I 1855 var husmannsvesenet på sitt toppunkt med ca. 116 000 personer, noe som gjorde dem til den mest tallrike gruppen på landsbygda – faktisk flere enn de selveiende bøndene. Likevel fikk de knapt plass i den offisielle nasjonsbyggingshistorien. Hvorfor?
Hva var en husmann?
Enkelt forklart var en husmann en person som bodde i eget hus på en annen manns jord, men det fantes ulike kategorier, som husmenn med jord (småbrukere), husmenn uten jord (ofte langs kysten), og «inderster» (leieboere i et rom hos andre). Mange hadde tilleggsyrker.
Systemet «Paternalisme»
Forholdet mellom bonde og husmann var preget av paternalisme – en streng, patriarkalsk relasjon der husmannen skyldte total lydighet og arbeidskraft mot at bonden ga beskyttelse og hjelp i nød.
Regionale forskjeller
Det var enorme forskjeller i levekår. På Østlandet var klasseskillene dype med hard arbeidsplikt, mens husmenn i Nord-Norge og på Vestlandet ofte var friere og levde av fiske og håndverk.
Livet på plassen
Husmannsminnene etter husmennene tegner et bilde av både nød, sult og sosial fornedrelse, men også av sterkt samhold, livsglede og varme hjem.
Arven
Husmennene dyrket opp enorme landområder og var en avgjørende arbeidskraftreserve. En betydelig del av dagens befolkning i Norge og blant norskamerikanere stammer fra denne gruppen.
Utfordringer for slektsforskere
Slektsforskning på husmenn er krevende fordi de flyttet ofte, og navnet deres endret seg gjerne ut fra hvilken plass de bodde på. Hvilke kilder har vi til husmenn?
Region:Slekt og Data Kongsberg