Dissenter ble brukt om de som sto utenfor statskirken. I tillegg ble det også brukt om bevegelser innen den offisielle kirken som man mente brøt med det som ble oppfattet som rett lære. Slik ble haugianerne en periode kalt for dissenter av geistlige i den offisielle norske kirken, selv om også haugianerne var medlemmer der.

I Norge var det forbudt å melde seg ut av statskirken og danne et eget trossamfunn inntil den første Dissenterloven ble vedtatt i 1845 («Lov angaaende dem der bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken»). Loven ble revidert i 1891 og 1896. I 1964 ble Grunnlovens § 2 endret til å lyde: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere der bekjende sig til den, ere forpliktede til at opdrage deres børn i samme.»

Med «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» (1969) ble dissenterbegrepet avskaffet i norsk rett; denne gir alle rett til å drive religionsvirksomhet og danne trossamfunn.

Vi får besøk av Nina Hestem Berggren fra Slekt og Data Vestfold som vil gi oss en innføring i hvor vi kan finne mer informasjon om dissenterne.