Spør man noen om hva de husker fra Julebåten nevnes ofte lukten av appelsin og smaken av Wrigleys tyggegummi. Når Julebåten kom til Oslo og la til ved utstikker 1 myldret det av mennesker og korps spilte julemelodier. Det var glede og forventninger for alt det gode kom fra Amerika. Og førstemann ned landgangen det var julenissen som delte ut poser og godterier.

Det hele startet med utvandringen og Den norske Amerikalinje/NAL ble etter hvert intimt knyttet til denne. Til sammen utvandret 8-900 000 nordmenn over en 100 års periode. Det startet med seilskip som kunne bruke opptil 3 måneder fra Norge til Amerika, men så kom dampskipene og det tok mye kortere tid. Det var i starten engelske, tyske og danske rederier som tok hånd om passasjertrafikken. Et bergensk rederi forsøkte seg riktignok uten hell. Fra Kristiania seilte Wilson Line til Hall i England og brakte emigrantene videre over til Amerika og tok derved all personbefordring fra Norge. Så kom danske Thingvalla-linjen på slutten av 1800-tallet som første skandinaviske rederi med ruter til New York. De gikk fra kaia der hvor Nesoddbåten legger til i dag. Faktisk heter kaia fremdeles Thingvalla-kaia. Deretter ble emigranttrafikken overtatt av DFDS med DS «Norge» som forliste i 1904 og hvor en stor gruppe norske emigranter omkom. Det viste seg å være alt for lite livbåter i forhold til antall passasjerer og rederiet ble sterkt kritisert. Mannen som sener kalte seg Herman Wildenvey var 19 år, overlevde ulykken og skrev senere om den.

De utenlandske skipene var kjent for dårlig mat, ubehagelig mannskap, familier som reiste sammen ble splittet og kort sagt -alt var galt. Nasjonalfølelsen sto sterkt i Norge på denne tiden og diskusjonen i pressen gikk høyt. Man måtte da i Norge kunne klare å stå fritt i forhold til Sverige og Danmark når det gjaldt passasjertrafikken.

I august 1910 ble Den norske Amerikalinje, NAL etablert av diverse rederier og forretningsfolk og staten var villig til å gå inn med 1 million kroner dersom gründerne klarte skaffe en viss sum. Finansieringen var vanskelig og i Norge var ikke interessen så stor, men det var den derimot i det norske Amerika. Det skulle bygges 2 skip. Navn på skipene ble en stor diskusjon. De fleste «gode navn» var tatt og noen kuriøse forslag dukket opp, bl.a Adam og Eva som ble kommentert med at da kunne man også kalle dem Kain og Abel. Valget falt på Kristianiafjord for det første skipet, men også dette skapte stor diskusjon. Da skip nummer to ble kalt Bergensfjord tok bergenserne helt av for det var det jo ikke noe som het.

Den 25. mai 1913 seilte Kristianiafjord opp Oslofjorden i strålende vær. Først i 1915 ble skur 38 på Vippetangen fast kaiplass. Den 4. juni 1913 gikk jomfruturens første etappe til Bergen med Kong Haakon, regjering og storting som passasjer og kaptein Hjort som var både berømt og populær. I september samme år kom Bergensfjord. De var begge gigantiske skip for sin tid - 11 tusen tonn, 1 000 passasjerer 300 mannskap. Rederiet ble enormt populært i Norge. Det var lugarer til alle, spisesalonger, duker på bordene og bestikk til alle. Tidligere var det vanlig at kniv, skje og gaffel måtte man holde selv.

Kjell Stub Irgens var kaptein på Bergensfjord. Han inntok middagen hver 3. dag på 3. klasse. Rederiet hjalp emigrantene i motsetning til rederiet DFDS. Stavangerfjord kom i 1918. NAL fikk fast kaiplass i New York og det oppsto et norsk miljø i området. Mens lossing og lasting pågikk besøkte mannskapet slekt og venner i Brooklyn og/eller Midtvesten. Restriksjoner for innvandring til USA kom i 1920-årene. Da satset rederiet på trafikken fra USA til Norge og markedsførte seg med fokus på det nasjonale og norsk vakker natur.

Amerikapenger ble sendt hjem til Norge og i 1905 utgjorde det store summer totalt, faktisk tilsvarende 25% av det norske statsbudsjettet. I de vanskelige 30-årene snur det og pengene gikk den andre veien og 1/4 av emigrantene kom tilbake til Norge. De og mannskapene førte med seg amerikansk livsstil og kultur.

Cruisene startet i 1925 og fortsatte i lang tid. Ødemark fortalte at hans eldre bror fikk jobb om bord på en av NALs cruiseskip og ikke minst den flotte tittel av dekkstueassistent. Han tjente etter forholdene godt på dette i 1960-årene.

Men så var det Julebåten og Julenissen. Ødemark fortalte om utviklingen av begrepet og hvordan navnet ender opp i USA med Santa Claus presentert som Coca Cola-annonse i Harpers Weekly.

Julebåten ble til slutt et begrep om det siste skipet som forlot New York og anløp Bergen, Stavanger og Oslo før jul. Det ble en tradisjon med juletrær i mastetoppen i 1920-årene. Det var trange tider etter 2. verdenskrig og Amerika var redningslandet. De hadde et enormt konsumentmarked og der fikk man «alt». Biler, klær og mat. Alt det gode kom fra dette som man anså som et overflodsmarked. Økonomien i Amerika var jo også på topp etter hva de hadde tjent på krigen.

NAL fikk Pier 42 som fast plass på Manhattan i New York. Det var alltid fulle julebåter og Stavangerfjord gikk i transatlantisk-trafikk, men flyrutene begynte å konkurrere. Noen timers flyreise mot 7 døgn i tung sjø. Men det var fremdeles glamour over skipene i amerika-trafikken. Det var Norsk Folkehjelp og NAL som innførte julenisse-tradisjonen. En av mannskapet var nisse og delte ut poser. Det finnes morsomme filmer fra Filmavisen den gang. Det var smekkfullt på kaia og det kom folk med julebåten som ikke hadde vært i Norge på 50 år og noen kom fordi man ville dø hjemme. Filmaviser og NRK over hele landet formidlet nyheten når julebåten kom så dette var noe som hele landet fikk delta i.

Men alt foregikk ikke uten dramatikk. I 1953 mistet Stavangerfjord roret på vei til Norge. Det var storm og tung sjø som eskalerte til full storm. Kaptein Bjørnstad satset på å få passasjerene hjem til jul og skipet slingret seg over Atlanteren. En kjempebølge slo inn over dekket bak. 6 store ruter ble knust og vann skyldte helt ned i lugarene nederst i skipet. Alle fikk ordre om å gå til sine lugarer. På natten kom en ny kjempebølge og folk om bord sier de aldri hadde sett så høye bøler. Skipet kom 2 dager forsinket til Oslo og det ble store oppslag i pressen. NAL var opptatt av å dempe på de negative presseomtalene på grunn av konkurransen med flyselskapene. Men det gikk jo bra og kaptein Bjørnstad fikk St. Olavs orden, men det var egentlig maskinsjefen som gjorde jobben.

I 1963 kom siste julebåt til Oslo. Krossingene blir redusert og Bergen og Stavanger får ikke lenger julebåt fra NAL. Den svenske Amerikalinje/SAL overtar som julebåt til Bergen, men det blir aldri det samme. Sagafjord blir rent cruiseskip og i 1971 blir Bergensfjord solgt til French Line. Vistafjord ble bygget i 1973, men Julebåten var fra da av ute og NAL ble i alt vesentlig et lastelinje-rederi. Høegh overtok og på 1980-tallet ble det helt slutt med cruise-trafikk for NAL.

En stor del av passasjerlistene for NAL er tapt, men det finnes noe i arkivene. Materialet må ha vært enormt, for eksempel hadde gamle Stavangerfjord 770 crossinger. Da NALs kai i Oslo ble revet i 1980 ble store deler av NALs arkiver kastet.

Erik Ødemark har skrevet 2 bøker om Den norske amerikalinje og en historisk turguide om Oslo havn.