Spør man noen om hva de husker fra Julebåten nevnes ofte lukten av appelsin og smaken av Wrigleys tyggegummi. Når Julebåten kom til Oslo og la til ved utstikker 1 myldret det av mennesker og korps spilte julemelodier. Det var glede og forventninger for alt det gode kom fra Amerika. Og førstemann ned landgangen det var julenissen som delte ut poser og godterier.

Det hele startet med utvandringen og Den norske Amerikalinje/NAL ble etter hvert intimt knyttet til denne. Til sammen utvandret 8-900 000 nordmenn over en 100 års periode. Det startet med seilskip som kunne bruke opptil 3 måneder fra Norge til Amerika, men så kom dampskipene og det tok mye kortere tid. Det var i starten engelske, tyske og danske rederier som tok hånd om passasjertrafikken. Et bergensk rederi forsøkte seg riktignok uten hell. Fra Kristiania seilte Wilson Line til Hall i England og brakte emigrantene videre over til Amerika og tok derved all personbefordring fra Norge. Så kom danske Thingvalla-linjen på slutten av 1800-tallet som første skandinaviske rederi med ruter til New York. De gikk fra kaia der hvor Nesoddbåten legger til i dag. Faktisk heter kaia fremdeles Thingvalla-kaia. Deretter ble emigranttrafikken overtatt av DFDS med DS «Norge» som forliste i 1904 og hvor en stor gruppe norske emigranter omkom. Det viste seg å være alt for lite livbåter i forhold til antall passasjerer og rederiet ble sterkt kritisert. Mannen som sener kalte seg Herman Wildenvey var 19 år, overlevde ulykken og skrev senere om den.

De utenlandske skipene var kjent for dårlig mat, ubehagelig mannskap, familier som reiste sammen ble splittet og kort sagt -alt var galt. Nasjonalfølelsen sto sterkt i Norge på denne tiden og diskusjonen i pressen gikk høyt. Man måtte da i Norge kunne klare å stå fritt i forhold til Sverige og Danmark når det gjaldt passasjertrafikken.