Vårt medlem Anne Ødegaard Mikkelsen innledet med å foretlle om sin forfar som var secondløitnant i vannlangerkorpset i borgerbrannkorpset.

I tiden før 1624 var Oslo en liten by med om lag 3.000 innbyggere, og besto i hovedsak av hus bygget av laftet tømmer som var tjærebredd. Bare noen få hus, som f. eks. noen kirker, var bygget av mur. Det skal ha vært større branner i byen 12 ganger før det i 1624 var en stor brann som varte i tre døgn. Da besluttet kong Christian IV at byen skulle bygges opp et nytt sted, og hete Christiania.

Da fikk man også bestemmelser om at alle større byer skulle ha flere brannvakter. En skulle være på utkikk i et tårn, enten plassert på en høyde eller i et egnet kirketårn. Flere kirker ble etter dette bygget med egne tårnrom egnet for brannvakter. I tillegg skulle det gå vakter rundt i byens trange gater og observere branntilløp. I tillegg skulle alle innbyggere hjelpe til når det brant, og man kunne få bot om man møtte opp til en brann med tomme hender (man skulle ha en bøtte vann eller annet utstyr) eller hindret mannskapene i å utføre sitt arbeid.