Kveldens foredragsholdere, Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen fra Oslo Byarkiv, hadde veddet med sine kollegaer tidligere på dagen om at det i beste fall ville komme 15 personer, men Slekt og Data-medlemmer kjempet seg frem og vi ble til sammen 26 personer som fikk presentert et drivende fint foredrag.

Styreleder Sigbjørn Elvebakken ønsket som vanlig velkommen og minnet om aktivitetene fremover, slektshjelp på Byarkivet og Riksarkivet, slektskafé, webinar og brukergrupper.

Foredraget hadde tittelen «Død og fordervelse, kilder til dødsfall og begravelser» og ble holdt av historiker Johanne Bergkvist og kulturhistoriker Unn Hovdhaugen. De viste til siste utgave av Oslo Byarkivs tidsskrift, Tobias 2022, som hadde samme tema.

Det finnes langt flere kilder enn kirkebøkene som er nyttige for slektsforskere. Døden rammer alle og den gjør ikke forskjell på folk, men det gjør tiden etterpå. Etter kristningen av Norge for 1000 år siden ble likbrenning og hauglegging forbudt og man skulle i vigslet jord rundt kirken eller til og med under kirken. Slik ble det i hundrevis av år, men i 1805 kom en forordning som sa at lik skulle gravlegges utenfor kirken og utenfor byen.

Et historisk atlas vist hvilke kirkegårder som hadde blitt anlagt i og utenfor byen gjennom tidene ettersom befolkningen vokste. Kristkirkegården, som eksisterer den dag i dag som minnepark, ble anlagt i 1654 som følge av at etterdønninger av svartedauen nådde Christiania i 1654. Gravlunder ble opprettet og nedlagt, og til slutt var Vår Frelsers gravlund frem til 1833 byens eneste gravlund. Da slo kolera-epidemien til. Flere nye gravlunder måtte anlegges, og Ankerløkken og Tøyen ble valgt. Begge viste seg å være lite egnet, og Sofienberg ble anlagt. Fra 1850-tallet og fremover finnes det tilgjengelig materiale som journaler og protokoller i Byarkivet.

Mange ble berørt i forbindelse med begravelser. Barnehjemsbarna måtte synge i begravelsene. Barnas navn nevnes ikke, men det gjør de avdødes. Det var også forskjell på fattig og rik i forhold til hvor og hvordan man ble begravet, - det var forskjell på fattiglik og betalingslik.

Befolkningsveksten i Oslo var enorm, delvis som følge at de to bytutvidelsene i 1859 og 1878. Med tiden kom derfor til både Nordre gravlund, Østre og Vestre gravlund og diverse andre helt opp mot vår tid med den sist anlagte Voksen gravlund. Gravferdsetaten i Oslo har en omfattende oversikt over gravlagte i Oslo på nettstedet https://www.begravdeioslo.no/. Arkivet etter Kirkevergen og senere Graverdsetaten er et omfattende materiale som inneholder mye mer enn det som finnes på nettstedet. Det finnes også et eget saksarkiv som omhandler kremasjoner samt et stort kartmateriale om alle kirkegårdene.

Likbrenning var også forbudt etter kristningen av Norge, men på 1800-tallet ble likbrenning en kontroversiell sak. Norsk Ligbrænderforening ble stiftet som etter en tid fikk en tomt på Vestre Gravlund i 1900, og i 1909 sto et krematorium ferdig. Det finnes også et arkiv om dette.

Byarkivet har nylig fått avlevert arkiv etter Kirkevergen fra Gravferdsetaten. Materialet spenner seg over perioden 1852-2012 og inneholder bl.a. personregistre og festeprotokoller. Helserådet hadde også dødsanmeldelser og dødsfallsprotokoller helt tilbake til 1867 og som er ordnet etter menigheter. Foredragsholderne viste også til at mye informasjon var å finne i skiftemateriale på Riksarkivet og Digitalarkivet. Dersom man ikke kunne tyde det latinske navnet på dødsårsaken ble det anbefalt å bruke Karl Evangs «Norsk medisinsk ordbok» som finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Kildene som det ble snakket om finnes i hovedsak på Barkivet og er:

Kirkevergen

Helserådet

De kommunale sykehus

Det ble også vist til det omfattende arbeide som Slekt og Data´s Gravminnedatabase ved Arne Mathisen allerede har nedlagt og det arbeide som fremdeles foregår.