Styreleder Sigbjørn Elvebakken åpnet møte og informerte kort om aktiviteter fremover og at lagets årsmøte for 2023 avholdes på neste medlemsmøte 1. mars 2023.

Vigardt og Steigan

Vigardt & Steigan har fordypet seg i Kristianias skyggeside på slutten av 1800-tallet. Mange kriminelle ble fotografert og det finnes per i dag rundt 12 000 portretter på Digitalarkivet. Ofte kom de fra, eller de havnet på, fattighusene som kunne være både kommunale og private. Fattighuset i Fjerdingen ble solgt til private og disse lot saker og ting skje.

Kristiania hadde en enorm befolkningsvekst på 1800-tallet og det var mange som det offentlige måtte ta seg av.

1800 ca. 9 200 innbyggere.

1875 ca. 77 000 innbyggere (hvorav ca. 1 200 prostituerte, reglementerte og ureglementerte).

1900 ca. 227 600 innbyggere.

Det fulgte med mye fattigdom og kriminalitet.

Tortur-anstalten.

I uken 28/4 til 6/5 1893 ble Kristiania rystet av flere alvorlig kriminelle hendelser. En av dem gjaldt et privat barnehjem, Frk. Sofie Fougner’s Børnehjem i St. Olavsgate 23.

Avisene kunne fortelle at en 16 år gammel jente hadde rømt til vaktmesteren i februar 1893. Frk. Fougner ble arrestert i april og pressen kunne fortelle om de grusomste forhold på barnehjemmet. Etter hvert ble det rettsak og Fredrikstad Dagblad kunne fredag 1. des 1893 fortelle diverse episoder. Ungene ble bl.a. straffet med ris. Det ble brukt kvister av granbar og når det ikke var flere nåler igjen på granbaret, fortsatte man med linjal.

De borgerlige besøkende skrøt av institusjonen, men sterke vitneforklaringer fra barna fortalte en annen historie. Men barnas vitneforklaring ble ikke trodd og de ansatte støttet frk. Fougner. Steigan refererte til det såkalte Stockholmssyndromet.

Frk. Fougner hadde sin første jobb på Gamle Linderud skole, etablert i 1860. Senere drev hun en liten privat skole i St. Olavs gate 23, hjørnet av Pilestredet. Opplæringen besto i hvordan de skulle bli gode tjenestepiker. Det ble senere til et barnehjem for barn i alderen 4-16 år. Hun fikk både moralsk støtte og pengestøtte av borgerskap og levde romslig på virksomheten. I realiteten var det et tortur-hjem. Bl.a. ble ren vanntortur anvendt.

Etter oppslagene i avisen ble det flere store demonstrasjoner og før rettsaken flyttet hun derfor til Eidsvoll hvor hun anla nok et barnehjem, Eilert Sunds barnehjem. Frk. Fougner ble imidlertid frikjent, men saken ga støtet til arbeidet med barns rettigheter.

Abelonesaken

Abelone, også kalt Vaterlands dronning, var en fargerik dame og velkjent i Vaterland.

Den 1. mai kunne avisoppslagene fortelle om en hendelse, den såkalte Abelonesaken. Abelone Constance Kristensen, født Eriksen, ble født på tukthuset av en tukthusfange 4/2 1858. Fotografiet av henne er kjent og skal være et konfirmasjonsbilde. Hun vokste opp i et pleiehjem på Sinsen hos snille fosterforeldre. Moren var fast gjest på tukthuset, men hun dro til Amerika samtidig som Abelone ble konfirmert.

Abelone ble ansatt på Nydalens Compagnie som fabrikkpike, men lønnen var lav og arbeidsdagen 12-13 timer lang så det var vel ikke så underlig at livet som prostituert, med «lett-tjente» penger, fine klær, sminke og smykker syntes mer lukrativt.

Det ble vist et bilde fra Lakkegata 66, tatt i 1956, som ifølge maleren Guido Schjølbergs beskrivelse i sin tid skal ha vært et horehus kalt Hudson Bay.

Det ble også referert til maleriet av Christian Krogh, olje på lerret 1885-87, «Albertine i politilegens venteværelse», som viser en visitasjon hos politilegen. Visitasjonen ble opphevet i 1886. Krohg engasjerte seg sammen med kvinnesaksbevegelsen om kvinners rettigheter og avskaffelse av offentlig prostitusjon.

Det ser ut som Abelone har fått barn. Som prostituert hadde hun da et valg. Hun kunne gifte seg eller emigrere for å bli tatt ut av politiets sedelighetsalbum. Abelone valgte å giftet seg med Lauritz i stedet for å reiste til Amerika. Gjennom han fikk hun en mulighet til å drive et slags bevertningssted og de flyttet mye rundt i Vaterland, bl.a i Karl XII’s gate. Virksomhetene kalte hun bl.a. skjenkested, avholdskafe og delikatesseforretning.

Men tilbake til selve hendelsen: I mai, kommer en mann, Nils Gulbrandsen Kinde, fra Hamar med tog til Østbanestasjonen. Han har time hos ørelegen. Han er en velstående og vel ansett bonde. Han har med seg en ladet revolver og mye penger.

Man kan stille spørsmål ved hvor viktig det var å være bevæpnet og hvorfor han hadde med seg så mange penger, men ikke så lenge før var en sambygding blitt funnet som lik i Akerselva. Hvorfor han havnet på Vaterland kan man også lure på siden øyenlegen ikke hadde kontor der. Han skulle også besøke en bekjent, men denne var ikke hjemme. Han tok i stedet med seg en vognmann og noen øl til Lilletorget. Han var blitt fortalt hva slags sted Vaterland var og derfor hadde han med en revolver fortalte han.

En ung pike inviterer han inn i et hus i Karl XIIs gate. Dette var Abelones sted. Hun og de unge pikene som skal oppvarte han fyrer opp og det blir varmt innendørs og han tar av seg klærne. 60 kroner i lommeboken forsvinner. Dette er mange penger både for bonden og ikke minst Abelone som ellers tjener ca. 7 kroner i uken. Hennes mann Lauritz kommer hjem og han og Kinde ryker opp i en slosskamp. Kinde skyter, treffer Abelone i hånden og Lauritz i brystet. Han segner om og dør.

Hendelsesforløpet blir aldri klarlagt siden de involverte forandrer stadig på sine forklaringer under politiforhørene. Kinde får seg en av byens beste advokater. Kinde blir til slutt frikjent, Lauritz er død og Abelone blir til slutt dømt. Politiet var stadig på henne og hun endte opp på Tukthuset som 35 åring.

Lure-Jens og Fattigstuen i Fjerdingens gate 44 i dag Chr. Kroghs gate

Mellemgangen, Repslagergangen og Fjerdingens gate var de 3 mest kjente horegatene i Kristiania på den tiden. Fjerdingen og Vaterland, ble også kalt Kristianias White Chapel.

Kassesnekker Johan Henrik Enersen blir i juni tiltalt for den 6.mai 1893 å ha drept Jens Eilertsen, også kalt Lure-Jens. Enersen forteller i avhør at han var redd for denne Lure-Jens som var mye sterkere enn han selv, som var krøpling og ellers ved svak helbred.

Enersen bodde med kone og 3 barn på ett værelse i Fjerdingen 44 og hadde i tillegg en losjerende, gravid pike som ble kalt Blomster-Kristine og som lå på flatseng i samme rom. Kristine var en «løs fugl» som flere ganger hadde havnet på arbeidsanstalten Mangelsgården.

Dagen før hendelsen har Enersen fått lønning. Han arbeider på Kassefabrikken i Grønland 23 og på vei hjem tar han seg en øl og en dram. Vel hjemme handles det ytterligere øl og konjakk som han, konen og piken konsumerer. Piken drar på byen, men kommer senere på kvelden hjem med en mann, Lure-Jens Eilertsen. Han er godt kjent av politiet som både en brutal og hensynsløs kriminell. Det drikkes enda mer og det oppstår en krangel mellom Blomster-Kristine og Lure-Jens. Kassesnekker Enersen blir ergerlig og går ut for å gjøre en avtale med en kammerat om en fisketur dagen etter.

Kristine og Jens følger etter han til kammeraten og det drikkes enda mer. Enersen blir igjen, men paret går tilbake til Fjerdingen 44 og når han kommer hjem er de gått til sengs. Enersen forsøker få Jens ut, men denne nekter og så blir politiet hentet. Men Jens sier han har betalt for losjiet og derved gikk politiet igjen. Så blir det håndgemeng og Enersen forsøker å kaste ut den store, sterke Lure-Jens. Den sistnevnte roper au-au og plutselig ser Enersen at han selv har en foldekniv i hånden – «så da er det vel jeg som har stukket ham». Kona blir sendt ut for å kjøpe mer øl og da finner hun Lure-Jens liggende i bakgården. Blomster-Kristine våkner og løper ned i gården. Ved en senere forklaring er det en gutt som finner mannen halvnaken, blodig og fæl i bakgården neste morgen.

Under vitneforklaringen forteller Blomster-Kristine at hun har sovet under hele bataljen i et annet rom og ikke vet eller har hørt noen ting, og hvorfor hele hennes kjole er blodig er det heller ikke noen forklaring på. Politiet godtar Enersens forklaring siden han hadde tilstått, men han frifinnes siden man antar han har handlet i nødverge.

Det er mange rare sammentreff i denne saken. J.C. Fischer var forstander på arbeidsanstalten Mangelsgården og han eide også eiendommen Fjerdingens gate 44. Der leide han ut rom, også til unge jenter som trolig var prostituerte. Det er vel ikke urimelig at han og Blomster-Kristine «kjente» hverandre.

Prostitusjonen hadde vært et hett tema i offentligheten i 1880-årene. Offisielt var det forbudt, men frem til 1888 var det kontrollert og regulert av politiet. Det er eksempel på at man fjerner ikke et problem ved å forby det.

Om Vigardt og Steigan

Foredragsholderne har gjort det til et prosjekt å fortelle om skjebner på Vaterland og bruker sosiale medier til å formidle historien. Vil dere vite mer, sjekk ut Vigart og Steigan på Facebook. Her finns mange flere historier og bilder om de som levde på kanten av loven.