Heidi Eljarbø
Levende forskning og gode fortellerteknikker
Å kunne skrive levende og godt er like viktig som å gjøre gode undersøkelser om personer, familier og steder. Det var hovedbudskapet i foredraget til Heidi Eljarbø på medlemsmøtet 7. januar. Heidi er frilansjournalist og forfatter, og har vært slektsforsker fra hun var 15 år. Hun har skrevet 19 historiske romaner på engelsk med historiekunnskap og grundig research som varemerke, samt artikler for ukeblader på norsk. Hun har fast spalte i Moss historielags medlemsblad «Strandsitteren».

En god fortelling skal ta leseren med inn i et historisk miljø og levende beskrive personer og hendelser i dette miljøet. Man kan bruke fantasien for å gjøre dette på forskjellige måter, ved å skrive i «jeg»-form eller beskrive et besøk på en gård, en bygd eller en virksomhet. En fortelling kan med fordel ta med informasjon om samfunnet på denne tiden; sosiale forhold, arbeidsoppgaver, klær, mat og teknologi. Slik fletter man personene godt inn i tiden de levde i. Fortellingen kan med fordel pirre leserens fem sanser; syn, hørsel, lukt, smak og følelse.

Heidi sammenlignet slektshistorien med et isfjell, all slektsgransking, bakgrunnsarbeid, research og andre undersøkelser ligger under vannflaten, mens historiefortellingen er det som synes over vannet.

Man kan gjerne bruke kunstig intelligens (KI) som en del av bakgrunnsarbeidet, men historiefortellingen må være din egen. Og det er viktig å unngå anakronismer – feil i den historiske rekkefølgen – som f.eks. omtale av utstyr, klær og teknologi som ikke var vanlig på den tiden.

...resten av denne artikkelen er kun tilgjengelig for medlemmer.

Logg inn for å se innholdet, eller bli medlem for å få tilgang.