Slike fortegnelser er blitt kalt utenlandssvenskenes «husförhörslängd» er den likhet som de har i oppbygning og hva slags informasjon som er registrert, på tross av at kildetypen skulle dekke ganske annerledes behov. Siden Sverige og Norge hadde felles utenriksstasjoner i perioden 1814 til 1905, så finner man en rekke nordmenn i disse protokollene på 1800-tallet.
Fra midten av 1800-tallet til første verdenskrig rømte titusenvis av norske sjømenn fra sine skip i utenlandske havner. I samtiden ble rømningene referert til som rømningsvesenet som om det var en institusjon. Kanskje har du opplevd at en sjømann i slekta er oppgitt rømt? Slekt og Data Vestfold vil her publisere skannede protokoller ver rømte sjøfolk som ble ført ved de norske utenriksstasjonene.
Kyrkjebøker og folketeljingar er våre viktigaste kjelder, men ein gong vil behovet for å gå vidare melde seg. Jonny Lyngstad guidar deg inn i kjeldejungelen.