Kirker i Stavanger | Slekt og Data

Kirker i Stavanger

Bekkefaret kirke, Døvekirken, Domkirkegården, Egenes gamle kirkegård, Eiganes kirkegård, Fattigkirkegården, Gausel kirke,Hetland kirke (Vår Frue), Hetland kirkegård, Hillevåg kirke, Hinna kirke og kirkegård, Hospitalkirkegården, Hundvåg kirke, kapell og kirkegård, Jåttå gravlund, Kampen kirke, Kvekerkirkegårdene - Haukeligata og Musegata, Lagård kapell, Lagård kirkegård, Ledaal gravsted, Madla kirkegård, Madlamark kirke, Revheim kirke, Revheim kirkegård, Sankt Johannes kirke, Sankt Petri kirke, Stavanger Domkirke, Stokka kirke, Sunde kirke, Tasta kirke, Tjensvoll kirke, kapell og gravlund, Varden kirke, Vardeneset kirke, Vassøy Kapell, Austre Åmøy kapell og gravlund

Stavanger domkirke

Stavanger domkirke - langkirke bygd i 1135 i stein med 800 plasser. Restaurert 1300/1870/1. Stavanger prosti. Stavanger kommune.

Prestegjeldet med de tre soknene Domkirken (Stavanger by), Frue og Randaberg går tilbake til tida før reformasjonen.

1848: Ved kgl.res. 10.08. ble en del av Frue sokn og hele Randaberg sokn skilt ut og opprettet som eget prestegjeld, Frue, med virkning fra 01.01.1849. Prestegjeldet fikk samtidig nye grenser.

1860: Ved kgl.res. 27.06. ble Stavanger delt i to, Domkirken og St. Petri prestegjeld, med virkning fra 01.10. s.å.

1884: I forb. med byutvidelsen ble grensene regulert og et nytt prestegjeld, St. Johannes, opprettet ved kgl.res. 01.10.1884, med virkning fra 01.06.1885.

Regulering av prestegjeldsgrenser:

Kgl.res. 01.10.1884: Domkirken, St. Petri, St. Johannes. Kgl.res. 17.11.1900: St. Petri, St. Johannes. Kgl.res. 20.12.1905: Stavanger, Hetland. Kgl.res. 04.08.1909: Domkirken, St. Petri, St. Johannes. Kgl.res. 15.07.1930: Domkirken, St. Petri, St. Johannes, Hetland.

Grensene fremgår av Norsk Lovtidend.

Kirkebøker fra Frue 1849-1939; se Hetland.
Kirkebøker fra Randaberg 1816-1940; se Hetland.

Historien

Domkirken i Stavanger ble bispesete i kjølvannet av at Stavanger bispedømme ble opprettet omkring 1125. Fra reformasjonen og et par år framover ble bispedømmet styrt fra Bergen. Fra 1539 ble Domkirken sete for såkalte superintendenter (biskoper) i den lutherske kirke. I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand, men i 1925, da bispedømmet ble splittet i Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme, ble Stavanger domkirke igjen bispesete.Stavanger domkirke - er fra første halvdel av 1100-tallet og det eldste stående domkirkebygg i Norge. Den er også den av landets middelalderdomkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske uttrykk, og dessuten den eneste av landets domkirker som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet.

Under krypten er det funnet eldre brannlag fra 800- og 1000-tallet, og skjeletter fra 1000-tallet. Dersom ikke skjelettene er flyttet fra eldre graver, har det trolig vært en annen kirke her eller like i nærheten før dagens domkirke ble reist.
En regner tradisjonelt 1125 som «byggeåret» for Domkirken, året en antar at bispesetet ble etablert og grunnlaget for byen Stavanger ble lagt. Etableringsåret for bispesetet er imidlertid usikkert. Det som er sikkert, er at Stavanger var bispesete i 1135, da bisp Reinald ble hengt. Morkinskinna forteller om en Stavangerbiskop i forbindelse med et opptrinn tidfestet til rundt 1128. Kilden regnes som usikker. Med tanke på byggingen av Domkirken, peker flere forhold i retning av at den ble påbegynt før Stavanger ble bispesete. Det er ikke usannsynlig at grunnsteinen ble lagt rundt år 1100 - under kong Magnus Berrføtts tid.

Absalon Pederssøn Beyer skrev omkring 1570 om Domkirken «hvilken som bygt 1012, som ciphren, der er udgraven i muren, tilkjennegiver, under Magnus Barfot». En annen avskrift har årstallet 1013. Siden Magnus Berrføtt var konge mellom 1093-1103 har en tenkt seg at årstallet var en skrivefeil for 1102 (eventuelt 1103). Rundt 1770 skrev imidlertid Hans Smidt, tidligere klokker i Domkirken, at årstallet sto i tårnet i den gotiske delen. Da denne ble reist mot slutten av 1200-tallet har en tenkt seg at steinen var gjenbruk av en stein fra vesttårnet i kirkens eldste del. Av kritiske anmerkninger har det vært framført at steinen kan være gjenbruk fra en annen bygning, og at tallet ikke nødvendigvis er et årstall.

Fredrik Macody Lund skrev i 1919 at katedralen i Stavanger er den eneste av de fem norske katedralene som har en soknekirkes og ikke en katedrals karakter. Han mente at den hadde vært en større soknekirke – en fylkeskirke – før den senere ble opphøyet til bispesete. «Skipets arkitektur med alle de eldste normanniske formene i profileringen som i ornamentering, peker tilbake til tiden før år 1100».
Gerhard Fischers vurderinger av Domkirken i 1964 er i stor grad knyttet til Oluf Kolsruds konklusjon om at bispesetet var fra omkring 1125. Fischer viser samtidig til at det er elementer i kirken som peker mot slutten av 1000-tallet. Mest presis er Fischer i det engelske sammendraget under omtalen av Domkirkens skip: «The former suggest a period from about, or even prior to, 1100, and it may be questioned, whether an English master mason would have used "antiquated" details, if building operations were really started about 1125. It is a tempting theory, that before the bishopric was established, work was in progress on an earlier church.»

Christopher Hohler sammenliknet detaljer i Domkirken med andre kirker, og med det som grunnlag mente han at Domkirken ble påbegynt omkring 1105. Han mente også at det sto en eldre kirke på stedet, og at den nye kirken ble bygget rundt denne. Den eldste kirken sto i den sør-vestre delen av skipet og ble ikke revet før den nye kirken begynte å bli ferdig. Teorien begrunnes med de mange skjevhetene i kirken – han mente skjevhetene skyldtes dårlig sikt på grunn av den gamle kirken. Ved å sammenlikne størrelsen med andre samtidige norske kirker mente han at den var bygget som en kirke til en biskop, samtidig vektlegger han at kirken må ha vært påbegynt før kirkens inntekter økte kraftig gjennom tienden, og kirken fikk korbrødre. Tienden ble innført like etter 1111 da Sigurd Jorsalfare kom hjem fra sin berømte reise til det hellige land.

Morten Stige skrev i 1979 at Domkirken ut fra stilhistoriske kriterier ble påbegynt mellom 1095 og 1115, og avsluttet på midten av 1100-tallet.
Utfra de ulike vurderingene er det rimelig å anta at byggingen ble påbegynt rundt år 1100, og at kirken i sin eldste form sto ferdig rundt 1150.

Våpenhuset

Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest.
Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk. Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst. Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt.
Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England. Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272.

I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop Botolf Asbjørnson, død 1380. På veggen henger et epitafi av Anders Lauritzen Smith. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en klokkespillet fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker slik at det i dag består av 49 klokker.
Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og det ble større.

Skipet

Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet»), med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8*18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side.
Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på Eiganes gravlund.
Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet. Dagens golv er fra 1999.

På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking. I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter laget av Emanuel Vigeland. De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten. I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken.
Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler). I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet.

Sideskipene

I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som er laget av Anders Lauritzen Smith: ekteparet Markus Kristensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med våpenskjoldene til ekteparene. Iallfall våpnene Trane (Thrane) og Godtzen er slektsvåpen brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig heraldisk utstyr med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn.
Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er blitt borte.

Tårnene

Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som sakristiet og det i sør for skrudhuset. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen.Rasmus Tveteraas skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent Jon Guttormsen til bisp Jacob Jensen Jersin. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en malerier av biskopene fra 1925 og framover i skrudhuset. Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743. Tårnrommene er ikke lenger i bruk.

Krypten

Krypten er rommet under koret. Det har samme utstrekning som det opprinnelige romanske koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. I dag er krypten gravd ut, innredet som møterom, og brukes nå i menighetssammenheng.

I 1929 ble golvflaten beskrevet å være omtrent som i et alminnelig våningshus. Det var lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. Nå var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I det rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter. Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og en måtte ventilere stanken ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958 ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060. Senere har Paula Utigard Sandvik gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867 ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere.

Koret

Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret; trolig hertug (senere konge) Håkon (V) Magnusson.

Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m. Etter brannen i 1272, ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303, og har trolig hentet sine forbilder fra nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene. Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866, ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.

Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong Magnus Lagabøte, kong Eirik (II) Magnusson samt hertug og senere konge Håkon (V) Magnusson. Alle skulpturene hadde opprinnelig skjegg, ble to av dem ble hogget glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.

I koret finner en også blant annet:

en døpefont som vurderes å være fra omkring år 1300,
en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet,
et portrett av superintendent Jørgen Erikson som kan være malt at Peter Reimers; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere,
kalk og disk gitt av Laurits Clausen Scabo i 1608,
en oblateske gitt av biskop Thomas Kortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane,
døpefat, laget av Albert Sink i Stavanger i 1742,
bispestol fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925, og
glassmalerier i østveggen laget av Victor Sparre i 1957.

En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker. Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken.

Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret; trolig hertug (senere konge) Håkon (V) Magnusson.

Domkirkens vernehelgener

Katedralen er viet til Sankt Svithun, den angelsaksiske biskopen som levde og virket på 800-tallet. I følge Anton Wilhelm Brøgger er Domkirken også viet til den hellige treenighet siden den er en katedral, men det finnes ikke dokumenter som stadfester dette.

Domkirken hadde opprinnelig et armbein (en «armlegg») fra Sankt Svithun som skal ha kommet fra Sankt Svithuns skrin i Winchester. Armbeinet ble lagt i et nytt Sankt Svithuns skrin i Stavanger Domkirke. Det er kjent at Sankt Svithuns helgenskrin i Winchester har blitt åpnet 1086 og i 1150. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som knytter Sankt Svithun til Stavanger før i 1204.
Hvilket tidspunkt armbeinet ble brakt til Stavanger, kan en derfor bare gjette seg til. De fleste har ment at kirken fikk armbeinet samtidig med at kirken ble innviet – noe som har vært antatt å være omkring 1125. Christopher Hohler mener at relikvien må ha kommet før 1066. Elbjørg Haug mener det var under perioden den danske Knut den mektige var konge i England (1016–35). Knut Helle mener at relikvien kan ha kommet så sent som i 1150. Relikvien kan også ha tilhørt den kirken som sto på stedet før domkirken ble bygget.

Kirken hadde tilsammen 36 relikvier i 1517 i følge en liste satt opp av biskop Hoskuld Hoskuldsson, siste biskop i Stavanger før reformasjonen. I tillegg til armbeinet fra Sankt Svithun var det blant annet relikvier fra Jesus (en linklut med hans blod), Jomfru Maria, Sankt Paulus, Sankt Andres, evangelisten Markus, Sankt Olav, Sankta Sunniva, Sankta Barbara, Sankt Edmund, Sankt Valentin, Sankt Stefanus, Sankt Klement, Sankta Juliana, Sankta Agata, Sankta Sigrida og Sankt Thomas av Canterbury.

Om en legger de ulike kildene ved siden av hverandre finner en tilsammen 17 altre og stuker («stuke» brukes om et lite hus eller avlukke inne i kirken, jamfør kapell. Det har neppe vært mer enn 12–13 samtidig. Alterene og stukene var i hovedsak viet til helgener: Høyalteret var trolig viet til Sankt Svithun; forøvrig finnes blant annet Mariastuken, Helligåndalteret, Krosstuken, Pålsstuken, Olavsstuken, Sjelestuken, Jonsstuken kanskje et Sankt Laurensiusalter og kanskje et Sankt Mikaelsalter. Hvor disse var i kirken er uvisst.

Prekestol og galleri

Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann. Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Anders Lauritsen Smith. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og våpenskjoldene til lensherren Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen.

Det eldste orgelet var fra 1622, og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623. Orgelet sto tidligere på galleriet («pulpituret») ved overgangen mellom skipet og koret.

Galleriet ble revet ned på 1860-tallet.

Kirkebøker

Sankt Petri kirke

Petrikirken på folkemunne, er en langkirke fra 1866 i Stavanger kommune. Kirken ligger på Nytorget og like langs Hospitalsgaten.

Den er bygget i tegl med 900 plasser. Arkitekt: Lippe, Fritz von der. St. Petri prestegjeld ble opprettet fra 01.10.1860. Grensereguleringer 1884-1930; se under Domkirken.

St. Petri kirke ble oppført i årene 1864-66 på det stedet som ble kalt Hospitalsberget. Grunnstens nedleggelsen ble foretatt 2. juni 1864, og innvielsen av kirken fant sted 3. august 1866

Historie

I 1860 ble det bestemt av kongen at Stavanger skulle deles opp i to sogn, Domkirken og Sankt Petri. Navnet Sankt Petri kom naturlig, da det i området omkring kirken allerede var St. Peters Hospital (Hospitalet) etablert på 1200-tallet, gamle St. Peters kirke ved hospitalet som senere ble omtalt som Hospitalkirken, St. Peters plass (Pedersplassen), St. Peters Asyl for barn, Pedersbakken og Pedersgaten - alt knyttet til apostelen Peter.

I 1862 bestemte byrådet å bygge en kirke for menigheten, og grunnsteinen ble nedlagt i juni 1864. Kirken ble så oppført i årene 1864-1866 på det stedet som ble kalt Hospitalsberget eller Spitalberget, på grunn av det gamlehospitalet som lå like ved. Stedet er også omtalt som Sankthanshaugen, fordi en her tente byens sankhansbål.

Conrad Fredrik von der Lippe tegnet kirken, som ble bygget i rød, upusset tegl. Dette er den eneste murkirken von der Lippe stod bak. Kirken er bygget ettermiddelalderske stilforbilder i overveiende nyromansk stil, med rundbuede vinduer og døråpninger. Den øverste delen av tårnet har en oktogonal grunnflate og er, sammen med spiret,kobbertekket. Denne delen av kirkebygget er preget av gotisk stil. Basilikaformen trer ikke frem utvendig, da de tre skipene er overdekket av et felles skifertekket tak. Kirketårnet er 40 meter høyt og kirkeskipets lengde er 56 meter. Planlegging og bygging av kirken kostet i sin tid i alt litt over 200 000, omregnet til kroner. Kirken har 900 sitteplasser.

Utformingen av kirken var omdiskutert i samtiden, og Anton Wilhelm Brøgger kalte Petrikirken «denne, efter vor opfatning aandsforlatte kirke.».
Innvielsen av kirken fant sted 3. august 1866.

Restaureringen i 2004-2008

I 2004 startet et omfattende restaureringsarbeid på kirken. Tidligere vedlikeholdsarbeider hadde ødelagt kirken enda mer, da det senere ble brukt tett alkydmaling utvendig i stedet for den opprinnelige linoljemalingen som hadde sluppet fuktigheten ut igjen. Videre ble den opprinnelige kalkmørtelen både innvendig og utvendig erstattet med sementmørtel, noe som ytterligere holdt på fuktigheten. Innvend i hadde veggene i tillegg blitt malt med helt tett epoxymaling, tilsvarende hva som blir brukt i badebassenger. Samlet gjorde dette at det stod vann i veggene

Utvendig ble den oljebaserte malingen fjernet med kjemiske midler. På innsiden skulle kirken fremstå mer slik den gjorde før interiøret ble malt i 1966. Epoxymalingen lot seg ikke fjerne med kjemiske midler og sandblåsing ville ha ødelagt veggen ytterligere. Denne ble derfor fjernet ved at pellets med tørris ble blåst på veggene under høyt trykk, slik at både det fysiske anslaget, men også den sterke temperaturendringen gjorde at epoxymalingen falt av.
Tilsammen kostet oppussingen 116 millioner kroner. Kirken skal etter denne restaureringen være bedre egnet ikke bare som gudstjenestelokale, men også som konsertarena, og blir ofte regnet som Stavangers «kulturkirke».

Kopien av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frues kirke i København, som står ved alteret.En blikkfang i kirken er den store kristusstatuen som fungerer som en altertavle. Statuen er en kopi av Bertel Thorvaldsen kristusstatue i Vor Frues kirke i København, og har stått i kirken siden 1866. Tanken om en slik statue ved alteret i en stavangerkirke var ikke ny. Allerede i 1841 hadde det kommet forslag om å plassere en slik statue ved alteret i Domkirken. Statuen kom til Domkirken i 1853, og sto der fram til den ble flyttet til Petrikirken, da man mente den passet bedre der.

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

A 1 1861-1868 09 St. Petri sokn. Fødte.

A 2 1861-1869 03 St. Petri sokn. Vigde.

A 3 1861-1872 07 St. Petri sokn. Døde.

A 4 1861-1865 02 St. Petri sokn. Konf.

A 5 1861-1865 02 St. Petri sokn. Inn-/utflyttede. Inn-/utmeldte. Dissentere.

A 6 1863-1878 02 St. Petri sokn. Innfl. 1863-1878. Utfl. 1864-1878. Inn-/utmeldte 1866-1878. Fødte dissentere 1865-1878. Døde do. 1865-1879.

A 7 1865-1868 02 St. Petri sokn. Konf.

A 8 1868-1876 12 St. Petri sokn. Fødte.

A 9 1868-1875 05 St. Petri sokn. Konf.

A 10 1869-1878 03 St. Petri sokn. Vigde.

A 11 1872-1892 02 St. Petri sokn. Innfl. 1872-1892. Utfl. 1879-1892. Inn-/utmeldte 1872-1892. Fødte dissentere 1879-1888. Døde do. 1879-1892.

A 12 1873-1878 04 St. Petri sokn. Døde.

A 13 1875-1878 04 St. Petri sokn. Konf.

A 14 1876-1879 03 St. Petri sokn. Fødte.

A 15 1879-1888 12 St. Petri sokn. Fødte.

A 16 1879-1893 07 St. Petri sokn. Konf.

A 17 1879-1895 06 St. Petri sokn. Døde.

A 18 1893-1928 04 St. Petri sokn. Innfl. 1893-1928. Utfl. 1893-1914. Inn-/utmeldte 1893-1937. Fødte, vigde og døde dissentere 1893-1922.

A 19 1879-1900 06 St. Petri sokn. Vigde.

A 20 1888-1901 08 St. Petri sokn. Fødte.

A 21 1894-1917 08 St. Petri sokn. Konf.

A 22 1895-1919 07 St. Petri sokn. Døde.

A 23 1902-1918 10 St. Petri sokn. Fødte.

A 24 1900-1921 07 St. Petri sokn. Vigde.

A 25 1917-1935 08 St. Petri sokn. Konf.

Klokkerbøker ("KLOK")

(Fødte 1861-1865; se Domkirken KLOK B 12).
B 1 1865-1878 17 St. Petri sokn. Fødte

B 2 1865-1885 09 St. Petri sokn. Vigde.

B 3 1873-1885 06 St. Petri sokn. Vigde.

B 4 1878-1890 13 St. Petri sokn. Fødte.

B 5 1878-1895 03 St. Petri sokn. Fødte 1878-1879 og 1890. Vigde 1885-1895.

B 6 1890-1897 05 St. Petri sokn. Fødte.

B 7 1895-1902 St. Petri sokn. Vigde.

B 8 1897-1905 St. Petri sokn. Fødte.

B 9 1902-1935 St. Petri sokn. Vigde.

B10 1905-1917 St. Petri sokn. Fødte.

B11 1917-1940 St. Petri sokn. Fødte.

B14 1940-1943 St. Petri sokn. Konfirmerte.

Lysningsbøker ("LYSN")

1 1861-1866 St. Petri sokn.
2 1866-1879 St. Petri sokn.
3 1882-1895 St. Petri sokn.
4 1896-1906 St. Petri sokn.
5 1906-1917 St. Petri sokn.
6 1917-1932 St. Petri sokn.
8 1919-1932 St. Petri sokn.
8 1932-1941 St. Petri sokn.

Fødselsregister ("FREG")

1 1916-1922 07 St. Petri sokn.
2 1922-1929 07 St. Petri sokn.

Sankt Johannes kirke

Johanneskirken er en langkirke på Storhaug i Stavanger fra 1909 med 700 plasser. Det var Hans Jacob Sparre fra Kristiania (Oslo) som var arkitekt. Det var egentlig Hofflund & Kielland sitt utkast til kirke som vant en arkitektkonkurranse om kirkebygget, men det utkastet ble forkastet da det ble ansett for dyrt å bygge det.

Kirken bygget i pusset tegl, med utstrakt bruk av huggen granitt som artikulerende element - i sokkel, i dør- og vindusinnfatninger og som hjørnekvadre. Kirken er en langkirke, og bygningskroppen avsluttes av et kraftig og bredt tårn. Kirken har et nyromansk stiluttrykk med form- og flatebehandling preget av jugendstil. Altertavlen ble utført av Valentin Axel Kielland.

Over 10 000 mennesker var møtt opp til grunnsteinsnedleggelsen 8. november 1907. To år senere var kirken ferdig, den ble innviet 15. desember 1909.

St. Johannes prestegjeld ble opprettet fra 01.06.1885, se under Domkirken. Grensereguleringer 1884-1909, se under Domkirken.

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

A1 1885-1891 05 St. Johannes sokn. Fødte. Dødfødte 1889-1891. Fødte dissentere 1889-1891.

A2 1885-1899 05 St. Johannes sokn. Konf.

A3 1885-1898 10 St. Johannes sokn. Vigde 1885-1898. Døde 1885-1897. Innfl. 1885-1909. Utfl. 1886-1910. Vigde dissentere 1885-1900. Døde do. 1885-1897. Innmeldte 1885-1908. Utmeldte 1885-1910.

A4 1891-1899 08 St. Johannes sokn. Fødte. Dødfødte 1892-1899.

A5 1898-1919 08 St. Johannes sokn. Døde. Døde dissentere 1898-1914.

A6 1899-1916 08 St. Johannes sokn. Konf.

A7 1900-1910 12 St. Johannes sokn. Fødte og dødfødte 1900-1910. Fødte dissentere 1902-1910.

A8 1899-1917 07 St. Johannes sokn. Vigde.

A9 1911-1921 13 St. Johannes sokn. Døpte. Dødfødte 1911-1916.

Klokkerbøker ("KLOK")

B1 1885-1897 05 St. Johannes sokn. Fødte 1885-1888. Vigde 1885-1897.

B2 1888-1901 06 St. Johannes sokn. Fødte 1888-1893. Vigde 1898-1901.

B3 1893-1900 08 St. Johannes sokn. Fødte.

B4 1900-1907 07 St. Johannes sokn. Fødte.

B5 1901-1917 07 St. Johannes sokn. Vigde.

B6 1907-1917 11 St. Johannes sokn. Fødte.

B7 1917-1931 08 St. Johannes sokn. Vigde.

B8 1918-1929 11 St. Johannes sokn. Fødte.

Lysningsbøker ("LYSN")

1 1885-1899 07 St. Johannes sokn.
2 1899-1909 06 St. Johannes sokn.
3 1916-1928 07 St. Johannes sokn.
4 1919-1928 04 St. Johannes sokn.
5 1928-1936 05 St. Johannes sokn.
6 1936-1942 06 St. Johannes sokn.

Fødselsregister ("FREG")

1 1916-1919 St. Johannes sokn.
2 1919-1924 St. Johannes sokn.

Hetland kirke (Vår Frue kirke) og kirkegård

Frue kirke (Hetlandskirken) er en langkirke ferdig bygd i 1854 i tre med 1200 plasser. Stavanger prosti. Stavanger kommune. Arkitekt: Hans Hansen Kaas

Hetland (Frue) prestegjeld med soknene Frue, Randaberg og Riska 1849-1974.

1849: Ved kgl.res. av 19.08.1848 ble Randaberg sokn og den delen av Frue sokn som ikke ble innlemmet i Stavanger by opprettet som eget prestegjeld fra 01.01.1849.

1877: Ved kgl.res. av 29.08. ble Riskekverven utskilt fra Frue sokn og opprettet som eget sokn.

1905: Grenseregulering mellom Stavanger og Hetland prestegjeld for den delen av Hetland herred som ble lagt til Stavanger by; se Norsk Lovtidend, kgl.res. 20.12.1905.

1911: Grenseregulering; Forus, gnr. 68 i Høyland, overført fra Høyland prestegjeld til Frue sokn, Hetland prestegjeld, og søndre Hogstad, gnr. 3 i Høyland, overført fra Høyland til Riska sokn i Hetland prestegjeld, ved kgl.res. 16.11.s.å.

1930: Grenseregulering; ved kgl.res. 04.04. ble deler av Frue sokn, Tjensvoll og Hetlandsmarken, lagt til Domkirken og St. Johannes i Stavanger. Se Norsk Lov- tidend.

1932: Grenseregulering; ved kgl.res. 15.07. ble gnr. 31 bnr. 23 Finnestad overført fra Hetland herred, Frue sokn til Randaberg herred og sokn, og grensa mellom Frue og Randaberg sokn endra. Se Norsk Lovtidend.

1936: Navneendringer; fra Riskekverven til Riska sokn ved kgl.res. 17.01. og fra Frue til Hetland sokn ved kgl.res. 07.02.

Kirkebøker fra Frue 1688-1857; se Stavanger - Domkirken.
Kirkebøker fra Randaberg 1688-1851; se Stavanger - Domkirken.

Hetland kirkegård, fra 1854

Hetland, eller som det het fra gammelt Frue sokn, hadde like til 1849 felles kirke og felles gravplass med Stavanger. Etter skillet ble Hetlandskirken bygget i årene 1852-53, og ny gravplass ble opparbeidet. Begge deler ble vigslet 18 oktober 1854. En del år senere ble kirkegården utvidet sørøstover, så den fikk nesten dobbelt så stor utstrekning.

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

A2 1849-1869 15 Frue og Randaberg sokn. Fødte og konf. 1849-1861. Vigde og døde 1849-1869. Innfl. 1844-1872. Utfl. 1849-1872. Vaksinerte 1849-1867.

A3 1862-1876 05 Frue og Randaberg sokn. Fødte. Utmeldte 1871-1877. Innmeldte 1871.

A4 1862-1881 04 Frue, Randaberg og Riska sokn. Konf.

A5 1869-1884 03 Frue, Randaberg og Riska sokn. Vigde.

A6 1869-1884 04 Frue, Randaberg og Riska sokn. Døde.

A7 1870-1924 02 Frue og Randaberg sokn. Innfl. 1870-1909 og 1917-1924. Utfl. 1870-1906 og 1920.

A8 1877-1884 04 Frue, Randaberg og Riska sokn. Fødte.

A11 1884-1911 09 Frue sokn. Fødte 1884-1903. Vigde 1885-1911. Dødfødte 1884-1903. Fødte dissentere 1884-1899. Borgerlig vigde 1888-1908.

A12 1882-1912 08 Frue sokn. Konf. 1882-1904. Døde 1884-1912. Døde dissentere 1882-1910. Utmeldte 1910-1948. Innmeldte 1901-1915.

A13 1904-1918 08 Frue sokn. Fødte 1904-1916. Konf. 1904-1916. Fødte dissentere 1907-1912. Dødfødte 1904-1917.

Klokkerbøker ("KLOK")

B1 1850-1868 08 Frue sokn. Fødte, vigde og døde 1850-1868. Konf. 1853-1860.

B4 1869-1877 04 Frue sokn. Fødte. Vigde. Døde.

B5 1878-1910 08 Frue sokn. Fødte. Vigde. Døde.

B8 1910-1921 06 Frue sokn. Fødte.

B9 1910-1931 06 Frue sokn. Vigde. Døde.

B11 1921-1939 07 Frue sokn. Fødte.

Lysningsbøker ("LYSN")

1 1877-1881 02 Frue, Randaberg og Riska sokn.
2 1890-1898 02 Frue, Randaberg og Riska sokn.
3 1899-1906 02 Frue, Randaberg og Riska sokn.
4 1906-1911 02 Frue, Randaberg og Riska sokn.
5 1911-1935 Hetland
6 1919-1936 Hetland

Fødselsregister ("FREG")

1 1916-1923 07 Frue sokn.

Baptistkirken

Gotfried Hübert var den første norske baptistpredikant. I 1868 kom han til Stavanger og bodde der en tid. Ved hans forkynnelse ble også støperarbeider Nils Larsen vunnet for Gud. Han begynte straks og vitne om Jesus for sine medmennesker, og han fikk tillatelse av politimesteren til å holde møter på torget. Der stod han på en fiskekasse etter endt arbeidsdag, sammen med datteren Lena og andre, å sang og vitnet de om Gud. Etter torgmøtets slutt fortsatte de møtet i et lokale de hadde leid.

Baptistkirken holdt tidligere til i Bergelandsgate 24 i Stavanger sentrum. Bergelandsgate ble i sin tid på folkemunne ofte omtalt som "Bedehusgaten" fordi det lå så mange kirker og bedehus i denne gaten.

Etter mer en 100 år i Stavanger sentrum ble lokalene i Bergelandsgate 24 solgt 10. oktober 2016 til Islamsk Kultursenter for 12.5 mill NOK og menigheten har flyttet midlertidig til Evangeliehuset i Gulaksveien 1 på Mariero. Den Frie Evangeliske Forsamling hjelper dermed Baptistkirken i en overgangsfase. I Evangeliehuset har Baptistene norske, etiopiske og rumenske gudstjenester.

Baptistkirken ønsker seg ny kirke nærmere Stavanger sentrum.

http://www.baptistkirken.net/ https://baptist.no/ og http://www.baptisten.no/

Bekkefaret kirke

Bekkefaret kirke, slik den står i dag, er en langkirke bygd i 1977 i tegl. Arkitekt: Riseng / Stensrud. Else Marie Jakobsen laget i 1980 billedveven som er altertavle i kirken. Den heter «Jul/påske/allehelgenssøndag» og er 450x400 cm.

Arbeidet startet opp 24.11.1975 og grunnstein ble lagt ned av biskop Hagesæther 31.3.1976. Kirken ble innviet 5. juni 1977.

Bekkefaret kirke har 520 sitteplasser i følge brannvesenets godkjenning som forsamlingslokale.

Før dette lå det en mindre kirke der forretningsbygget vest for kirken nå ligger. Denne kirken var fra 1958. Før dette ble det i noen år holdt gudstjenester i forsamlingshuset i Våland kolonihage.

1.1.1955 ble en del av St. Petri menighet skilt ut som eget distrikt med egen prest. Interimskirken i Bekkefaret ble innviet 21.12.1958. Fra 1.5.1962 ble Bekkefaret en soknemenighet.

Døvekirken

Døvekirken, Stavanger - bygd i 1997. Tidligere lå Døvekirken inne i Døves Hus, som er naboeiendommen nord for den nåværende Døvekirken i Stavanger.

Gausel kirke

Byggeår 1996. Forhenget som revnet” er utgangspunktet i kirkens altertavle. Den består av to rustrøde sidetepper som er revnet. Midtteppet lar oss dermed se like inn i helligdommen og det nye Guds rike.Foran er den oppstandne Kristus som rekker ut sine hender og kommer oss i møte.

Hillevåg kirke

Hillevåg kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1961. Kirken er restaurert 1993. Byggverket er i betong og har 200 plasser. Arkitekter: Valdemar Scheel Hansteen og T. D. Spence

Hinna kirke og kirkegård

Hinna kirke er tegnet av arkitekt Eyvind Retzius. Den ble innviet 29 oktober 1967, men tanken om en egen kirke på Hinna oppstod så tidlig som på slutten av 30-tallet.

Det var først i begynnelsen av 60-årene at det ble klart at Hinna ville få sin egen kirke.

Orgelet ble bygd i 1967 av Norsk orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal. Pipene og de fleste av de mekaniske delene er av tysk opprinnelse. Orgelet er i sin helhet et tysk instrument. Norsk orgel-og harmoniumfabrikk har kun satt det sammen. Instrumentet har 19 klingende stemmer på 2 manualer og pedal.

I 2012 ble det utført endel vedlikehold og rehabiliteringsarbeid. Taket i gangen ble revet, nye ovner ble installert i kirkesalen og i våpenhuset ble det laget toalett og lager. Sommeren 2012 holdt Hinna kirke stengt og alle gudstjenester og begravelser foregikk i Gausel kirke frem til arbeidene var ferdig i august 2012.

Hinna kirkegård

Den nordre delen av Hinna kirkegård ble vigslet 30.9.1992.
Det litt spesielle med denne kirkegården er at den også inneholder en avdeling for muslimske graver.

Hundvåg kirke

Hundvåg kirke ble bygget i 1983. Arkitekt: Ingeborg og Knut Hoem. Brutto grunnflate 960m2

Hundvåg menighet ble utskilt fra Hetland menighet 1.januar 1974. ifgl kongelig resolusjon av 26.november 1965. Fra 1.januar ble Buøy 1974 ble Buøy, Engøy, Sølyst og Grasholmen utskilt fra St.Petri menighet og tilllagt Hundvåg menighet.

Frue kirke (Hetlands kirken) i Stavanger har vært Hundvågs såvel som den øvrige Hetlands hovedkirke.

Viktige datoer:

Søndag 12 april ble Vassøy nye Bedehuskapell vigslet av biskop Sigurd Lunde assistert av domprost Enok Ådnøy,Tidligere sokneprest i Hetland Olav K Skarpås, tidligere sokneprest i Hundvåg Bertold Hindal, Sokneprest Odd Offerdal og skibsfører Paul Johannes Vassøy. Ved orgelet organist Miriam Iversen.
1.juni 1981. Oprettelse av residerende Kappelan embete.
16.november 1981. Grunnsteinsnedleggelse av Hundvåg nye kirke ved biskop Sigurd Lunde
13.februar 1983. Vigsling av Hundvåg kirke ved biskop Sigurd Lunde. (Se egen artikkel om Hundvåg kirke)
Juni.1993. Kirkeasyl i Hundvåg Kirke. Kirken bidro og sto for en del av presset på regjeringen slik at bla annet familien Berisha fikk opphold i Norge.
Februar 1994. Altersteinen fra Mariaparken funnet
1.februar 2000. Austre Åmøy overført til Tasta prestegjeld
10.februar 2002. Første gudtjeneste på Krosshaug
Desember 2009. Nyrenovert og ombygd Hundvåg kapell tas i bruk.

Hovedform

Kirkerommet skiller seg ut med sine høy, omsluttende teglvegger bak muren reiser det seg et valmtak. Kirkestuene og kontorer er lavere plassert under en rekke buetak. I overgangen mellom buetakene og kirkesal er der glasstak. Klokketårnet er en høy sylinder i tegl som er revnet i toppen.

Konstruksjon og materialer

Alle vegger ute og inne er i rødbrun ,hardtbrent tegl med fargespill. Gulvet hat rødbrune fliser. Alle tak har konstruksjoner i og kledninger i furu. Taket var tekket med plast isolerte stålplater, men senere er det lagt nytt tak med tjærepapp. I Overgang mellom kirkesal og stuer er det glasstak. Det samme er det i kirkerommet mellom takkonstruksjon og vegg. Disse konstruksjonen er tidvis utsatte og plaget med lekkasjer.

Symbolikk

Kirkerommet er omgitt av bølger som kan representere kaoskreftene. (Bølgene finner vi og på taket i kirkestuene.) Her kan vi tenke på Jesus i båten. Taket er og formet som en omvendt båt. Taket gir nærhet uten og være trykkende. Rommet har retning mot alteret og lyset fra himmelen slippes ned over/bak alteret. Rommet er bredt nesten som en halvsirkel .Ellers er rommet flott utsmykket.

Alterteppet

Kirsti Moen`s forklaring av hva hun ønsker å si med det vakre teppet: Da Jesus døde,revnet tempelteppet og jorden skaket og slo sprekker, sier evangeliet. Det er det idemessige utgangspunktet for utformingen av teppet i Hundvåg kirke. Teppet er revnet halvveis ned. I nederste del buer en halv jordform seg med taggete former i rødtog gull.Det er Jorden som slår sprekker, og utformingen skal skape en forbindelse opp til tornekronen, og gjenspeile Jesu lidelse som fant sted på jorden. Så følger et kongeblått felt brutt av tolv torner en for hver apostel. Det blå feltet brytes av en hvit form: Den Hellige Ånd kommer til jorden i form av en hvit due. En avlang trekant av gull i midten av teppet symboliserer Gudsrikets gjennombrudd –(og danner samtidig duens nebb).De to revnende teppedeler blir vingepar og de blå formene i det hvite er vingeslag. Duen daler ned i menneskenes mørke med lyset som blir sterkere jo høyere i teppet en kommer. Revnene blir større og slipper mer lys gjennom teppet. Der det blå og hvite feltet møtes dannes en form som i kristen symbolbruk, symboliserer menneskene som tar imot lyset fra Gud.

Tornekronen

Gunnar Torvundtanker om kronen som henger i Hundvåg Kirke. "Sjølve kruna er ei blanding av ei tornekrune og ei sigerskrune. Den er satt saman av symmetriske taggar og mer organiske plutselege spissar, som skal illudera tornene i kruna. Fargane er meint til å strekja under forholdet mellomblodet, den raude fargen, og sigeren den forgylte. Skjermane står symbolsk for mørket som me kjenner meir eller mindre. Opningane i skjermane skal kunne gje oss et glimt inn i det fullkommne, som ein berre ser fullt ut når ein kjem under og ser opp. Då er du komen te Herrens alter, og der får du sjå hans liding for vår skuld."

Grunnsteinsnedleggelse av Hundvåg nye kirke ved biskop Sigurd Lunde.

Mariakirken

På Austbø på Hundvåg har der stått en romansk kirke. Kirken lå på et av øyas høyeste punkt der det nå er anlagt en park nær sykehjemmet (Mariaparken). Ved siden av var der en krosshaug derav navnet Krosshaug.

Kirken var sannsynligvis en liten høgendskirke det vil si privatkapell knyttet til gården som var en av Rogalands største. Gården Austbø og Husebø hørte sannsynligvis sammen, og lå under apostelkirken i Bergen. Kirken var sannsynligvis fra ca 1150. Den var 30 små skritt lang og 15 små skritt bred, trolig bygd av en storbonde på Hundvåg. I 1866 fraktet man en båt full med tilhogde klebersteiner blant disse var der to sokkelsteiner formet som jonisk basis. Steinene ble brukt til restaureringen av domkirken. Rundt 1750 fant klokker Smith en innskrift på latin me tallet i et av kortårnene. Denne steinen kan være fra Mariakirken og da er faktisk datering for kirken anda eldre en domkirken: En stein med årstallet 1013 kan da ikke ha stått i koret fra 1013. Sto tallet risset i vegstein (kleberstein) kan vi se for oss gjenbruk av steiner fra vesttårnet, eller at en har hentet steinene fra en annen kjerke. En del av disse steinene har blitt igjen og ligger fremdeles på gården. Noen brukt i gjerder,løa og våningshuset et par av disse støttet dateringen ca 1150. Det er mulig at steinene kom fra stein bruddet på Line som ligger nordvest for Hundvåg. Her var et steinbrudd i middelalderen hvor en enda kan se rester.

I februar 1994 fant man det unike alteret som i dag er plassert i Hundvåg kirke. Her kan vi se utsparingen fra relekvieskrinet.

Den 21. mai 1995 ble det gamle alteret fra Mariekirken innviet i Hundvåg kirke. Alteret passet nesten, kun to tverrstokker måtte forlenges.

Hundvåg kapell og kirkegård

I 1905 fikk Hundvåg sitt første bedehus. Tidligere brukte de et skolehus på Austbø til forsamlingslokale og ellers møter i private hus. På 1400 tallet var der og forsamlingslokale på Austbø. I middelderbrevet omtalt som setstova. Innvielsesfesten for kapellet ble holdt 19.november 1905, dagen etter at prins Carl var valgt til Norges konge. Faktisk var det slik at vigslingen skulle ha foregått den 12.november, men den ble utsatt på grunn av folkeavstemning om statsreformen i Norge. Bedehuset som ble bygd fikk navnet Fredheim. Tomten var gitt av Bellest R. Østbø og Julius Husebø. Anna Thorsen gav fri grunn til et uthus som besto av 2 hestebåser vedskur og et kaggedo, men det ble revet på 60 tallet og grunnen gitt tilbake til grunneier. Bedehuset kostet 5000 kroner. Det var lærer Hidle som skrev statuttene. Bellest R. Husebø var formann de første 25 årene. Folk samlet seg til møter og sammenkomster. Misjonsforeninger ble dannet, og det kom i gang søndagskole for barn. Der var og losje, ungdomslag og politiske møter. Det ble bestemt at det skulle holdes 18 gudstjenester i året.
I 1914 fikk huset kor, og i 1919 ble det bygd tårn på bedehuset som siden ble kalt kapell.

Brev fra Hundvågs innbyggere (20menns underskrifter) til Hetlands herredsstyre om nødvendig bidrag til bygging av kapellet(ombygging) datert 1908:
Kirkeklokken blev kjøpt og betalt av Borghild og Ordin Husebø i 1939. Den har innskripsjonen Fred på jorden og er stemt i G. Klokken veier ca 600.kilo og fikk ringemaskin i 2007. Tidligere vendte koret mot øst, men i 1976 ble kapellet ombygd. Det ble laget ny inngang der koret hadde vært. Det var Dagfinn Løhre som var formann for dette arbeidet. Johan Aksland gorde alt tømmerarbeid. Vinduer (av et mindre format) blev skiftet av kommunen . Utvendig blev kapellet skrapt og malt av tre soldater fra Ulsnes. 240 000kr blev gitt av kommunene på betingelse av at de kunne bruke kapellet fritt til begravelser.

Fra gammelt av het det at det var folket på Hundvåg som eide kapellet, men dette er ikke en juridisk enhet så idag står Stavanger kommune som eier av kapellet i følge grunnbok

Kampen kirke

Kirken kirke sto ferdig i 1957. Den ble bygget i betong med 280 plasser. I 1969 ble kirken restaurert. Arkitekt T. Bryne.

Madlamark kirke

Madlamark kirke - arbeidskirke bygd i 1976 i tegl med 350 plasser. Restaurert 1997. Arkitekt: Kaada.

Madlamark kirke har en karakteristisk altertavle, «Korsportalen», et kunstverk i form av et alterbilde som dekker alterveggen. Verket var ferdig i 2003, og er laget av kunstneren Ole Lislerud. Verket er en mosaikk som forestiller varianter av det greske korset som danner et Y-kors, et symbol for treenigheten. Mosaikken er også sammensatt av ulike biter med tekst. Tekster fra Bibelen og organisatoriske tekster fra menighetslivet i Madlamark menighet. Bibeltekstene er på tre ulike språk. Salme 61,3 på hebraisk, Matteus 3,16 på gresk, og Salme 11,4 på koptisk.

Revheim kirke og kirkegård

Revheim er en langkirke bygget av tømmer i 1865. Kirken, som er tegnet av arkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstow, har ca. 300 sitteplasser og tilhører Tungenes prosti i Stavanger bispedømme. Den er soknekirke for Hafrsfjord, og har egen kirkegård. Kirken ble delvis ødelagt i brann 1. august 1992 da to gutter på 17 år brøt seg inn og satte fyr på alteret. Senere ble to andre også innblandet i saken og gjerningsmennene antas å ha vært inspirert av satandyrking.Et kors fra en gravstøtte utenfor kirken ble i dagene før brannen plassert opp-ned utvendig på kirkeveggen.

Revheim kirke ble restaurert i 1953 og gjenåpnet etter brannen 5. april 1994. Orgelet ble innviet etter brannen den 22. april samme året.

Kirkebøker

1741: Madla sokn ble overført til Håland prestegjeld iflg. reskript 27.11.1739. Før denne tid lå soknet til Latinskolen i Stavanger.

Ministerialbøker ("MINI")
A 1 1671-1722 07 Håland, Tjora og Sola sokn. Fellesregister.

A 2 1722-1794 08 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn. Fødte. Vigde. Døde. Off. skriftemål 1723-1770. Inngang 1722-1774.

A 3 1794-1815 05 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn. Fødte, vigde og døde 1794-1815. Konf. 1795-1815. Innfl. 1794-1815. Utfl. 1794-1812. Inngang 1794-1799. Diverse.

A 4 1815-1829 06 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn. Fødte og døde 1815-1829. Konf. 1816-1828. Vigde 1815-1828. Innfl. 1816-1829 og 1835-1841. Utfl. 1816-1829 og 1835-1841.

A 5 1829-1841 05 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn. Fødte 1829-1841 og 1853. Konf. 1829-1840. Vigde og døde 1829-1841. Innfl. 1829-1835. Utfl. 1828-1835. Vaksinerte 1826-1840.

A 6 1842-1853 09 Sola og Madla sokn. Fødte og vigde 1842-1853. Konf. og døde 1841-1853. Innfl. 1839-1853. Utfl. 1841-1853. Vaksinerte 1841-1853.

A 7.1 1854-1870 07 Sola og Madla sokn. Fødte og konf 1854-1870.

A 7.2 1854-1870 07 Sola og Madla sokn. Vigde 1854-1868. Døde 1854-1868. Innfl. 1854-1868. Utfl. 1854-1870. Vaksinerte 1854-1870.

A 8 1871-1882 06 Sola og Madla sokn. Fødte. Konf. Vigde. Døde. Innfl. 1870-1882. Utfl. 1871-1882.

A 10 1883-1900 05 Madla sokn. Fødte. Konf. Vigde. Døde. Inn-/utflyttede.

A 13 1901-1923 05 Madla sokn. Døpte. Konf. Døde 1901-1923. Vigde 1902-1923. Innfl. 1900. Utfl. 1914. Dødfødte 1901-1919. Borgerlig vigsel 1913. Innmelding 1920-1921. Utmelding 1919-1922.

Klokkerbøker ("KLOK")

B 1 1815-1845 08 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn. Fødte og vigde 1815-1845. Konf. 1816-1844. Døde 1815-1844. Inn-/utflyttede ca. 1815-1826.

B 2 1845-1872 06 Sola og Madla sokn. Fødte, konf. og døde 1845-1872. Vigde 1846-1872.

B 6 1914-1940 05 Madla sokn. Fødte. Konf. Vigde. Døde.

Lysningsbøker ("LYSN")
705BA1 1859-1887 03 Håland, Sand og Sauda sokn. Ført for Sand og Sauda 1859-1875. Ført for Håland 1875-1887.

Sjeleregister ("SJEL")

1758 01 Håland, Tjora, Sola og Madla sokn.

Stokka kirke

I april 1974 ble første byggetrinn av kirken vigslet. Byggverket er i tegl og har 250 plasser. Den ble utvidet i 1979 med blant annet kontorer og barnehage. Tredje byggetrinn stod ferdig våren 2002 og kirken ble innviet den 7. april. Arkitekt for de to første byggetrinn var Eyvind Retzius og Laila Løhre var arkitekt for den siste delen.

Den kunstneriske utsmykningen i kirken er laget av Per Odd Årrestad.

http://www.stokka.menighet.net

Sunde kirke

Sunde kirke er en arbeidskirke fra 1984. Byggverket er i betong og murstein og har 650 plasser. Arkitekt: Reidar Vollan.

Tasta kirke

5. august 1976 godkjente Kirkedepartementet at det skulle bli bygget kirke på Tasta og allerede i september samme år, var grunnarbeidet til kirken i gang. Grunnmuren og underetasjen i kirken var ferdigstøpte til januar 1977, og 29. januar kom den nye biskopen i bispedømmet, Sigurd Lunde og nedla grunnsteinen i den nye kirken.

Mye av arbeidet ble gjort på dugnad, og i mars dette året, anslo menighetsbladet at det var nedlagt dugnadsarbeid som tilsvarte en verdi på 200 000 kroner. I tillegg hadde man på dette tidspunktet samlet inn 400 000 kroner i pengestøtte. På begge disse områdene hadde man da nådd målet man satte seg.

Kirken ble vigslet første søndag i advent, 27. november. Den følgende uken ble det arrangert en «festuke» med blant annet gudstjenester, konserter, basar og menighetsfest. Kirken har 450 plasser. Arkitekt: Faltinsen.

Tjensvoll kirke, kapell og gravlund

Tjensvoll en arbeidskirke fra 1978 med 304 plasser. Arkitekt: Faltinsen. Tjensvoll menighet ble opprettet i 1966, etter at Stavanger, Hetland og Madla kommune ble slått sammen til en kommune i 1965. Kirkedepartementet bestemte da at det gamle Hetland sokn burde deles inn i fem nye prestegjeld, og Tjensvoll var ett av dem. Prestegjeldet bestod da av to menigheter, Tjensvoll og Stokka, som senere har blitt helt selvstendige fra hverandre.

Fra starten hadde man ikke egen kirke, og leide derfor foredragssalen på Solborg folkehøyskole fram til kirken stod klar i 1978.

Kapellet er tegnet av arkitekt Knut Hoem fra Stavanger og innviet i 1995. Selve gravlunden ble innviet i 1965. Kapellet og gravlunden ligger ved Mosvannsparken ca 1 km fra Tjensvoll kirke. Kapellet har blitt benyttet til vanlige gudstjenester og kirkelige høytider når kirken har vært opptatt eller under vedlikehold.

Varden kirke

Varden kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1967. Byggverket er i tegl og har 430 plasser. Arkitekt: Jan Jæger og P. Faltinsen.

Else Marie Jakobsen har laget utsmykningen Kirkeåret til Varden kirke. Den er på 100 x 600 cm. Kirken har menighetssenter i kjelleren og er forbundet med Varden barnehage. (Tidl. Varden menighetsbarnehage)

Grunnsteinen ble lagt ned 16. april 1966 og kirken ble vigslet 7. november 1967. Den er en moderne kirke bygd i tegl, tre og glass. Altertavlen er et teppe vevd av Else Marie Jacobsen (f. 1927) i 1967, med kirkeåret som motiv. Prekestolen og døpefonten er bygd i tegl og tre, og er i samme stil som kirkebygget. Orgelet ble bygd av Vestfold orgelbygg i 1967. Det hadde opprinnelig ni stemmer, men ble utvidet til 14 stemmer av Ernst Junker i 1999. Orgelet ble gitt i gave av et medlem i 1967. To kirkeklokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi i Tønsberg er plassert i et frittstående klokketårn med korssymbol. Den ene bærer innskriften "Av Guds nåde til Guds ære". Den andre som ble gitt som gave, ble støpt i 1997 og bærer innskriften "Komme ditt rike". Kirken ble restaurert i 1985.

Vardeneset kirke

Vardeneset kirke er en kirke fra 2000. Bygget er tegnet av sivilarkitekt Steinar Skartveit, sjefsarkitekt i Bygg-, bolig- og eiendomsavdelingen i Stavanger kommune. Første spadestikk ble tatt 14. november 1998 og grunnsteinen ble nedlagt 12. juni 1999. Kirken ble innviet av Biskop Ernst O. Baasland 2. januar 2000.

Kirken har et brutto areal på 1 350 m². Ytterveggene er murt med Lecablokker som er pusset og malt hvite. Innvendig er også kirken for det meste hvitmalt med furupanel i taket i kirkerom og kirketorg. Flisene i kirken er mørk grå, som en kontrast til de hvite veggene.

Alterteppet i Vardeneset kirke er laget av billedvevkunstneren Else Marie Jakobsen. Motivet er påskebudskapet "Fra mørke til lys." En lysstråle treffer den vevde Kristus-skikkelsen. Solen rundt hodet glitrer og bærer bud om at mørket må vike. Alterteppet har tre dimensjoner: Tre figurative motiv viser Maria og Jesusbarnet, Kristus på korset og den oppstandne Kristus. Bunnmotivet er kirkeåret, den første fiolette stripen står for advent, begynnelsen av kirkeåret. Den tredje dimensjon er tornekransen som skrår over og ut av teppet, og som går over i oppstandelsen.

Vardeneset kirke er soknekirke for Vardeneset menighet i Ytre Stavanger Prosti.

Vassøy kapell

Vassøy bedehuskapell ble bygget i 1981. Vassøy er en del av Hundvåg menighet. Byggverket er i tre. 20 minutter med båt fra Stavanger

Austre Åmøy kapell og gravlund

Kapellet er fra 1904. Det ble restaurert i 1978. Fungerer som prekensted i Vardeneset menighet (sokn). Det er kirkegård ved kirken. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Arkitekt: Jæger.

Austre Åmøy kapell ligger på Meling i bakken ned mot kaien på Austre Åmøy.

Gravplassen ligger ned mot sjøen ca 300 meter syd for Austre Åmøy kapell.

Kirkegårder i Stavanger

Den 22 februar 1805 fikk landet en ny lov som gjaldt begravelser og kirkegårder.

”Da Kongen ikke finder det sømmelig, at Bygninger, indviede til det Høieste Væsens Dyrkelse, tillige afbenyttes som Gjemmesteder for Legemer, der overgives til Forraadnelse; og da den fra mindre oplyste Tider nedarvede Skikk, at begrave de Døde i Kirkerne, ofte har hatt farlige Tilfælde, endog Helbreds Tab for de Efterlevende, til Følge; saa opfordres Han til, at foreskrive saadanne Regler i Henseende til Brugen af de i Kirkerne allerede værende Begravelsessteder, at disse kan gjøres uskadelige, i det Han drager Omsorg for, at Templerne i Hans Riger herefter kan vorde forbeholdne til deres egentlige Bestemmelse.”

Det ble altså gitt forbud mot å bruke kirkene som begravelsesplass.

Paragraf 9 i denne loven var viktig. Der ble det vedtatt at enhver kjøpstadskirke, som ikke hadde kirkegård utenfor byen, innen 2 år skulle finne en passende begravelsesplass av tilstrekkelig størrelse i forhold til menighetens folkemengde. Med andre ord burde det kunne forventes at Stavanger innen 1807 fant en kirkegård utenfor byen, men i stedet førte det til en diskusjon som varte i nesten 30 år, til det ble det i 1832, kjøpt et stykke jord på Bispeladegården til ny begravelsesplass, felles for Stavanger by og Frue sogn. Denne, Ladegård kirkegård ble høytidelig innviet 5 september 1834.

Men tilbake til historien, vi vet ikke hvor de første gravplassene lå i Stavanger, det kan ha vært på Storhaug, på Rudlå eller et annet sted i byen. Plassene er forlengst gjemt og glemt. Etter at kristendommen fikk et mer solid feste i landet blir det noe enklere å påvise gravplassene, fordi disse ble lagt omkring kirkebyggene, derav navnet kirkegård.

Domkirkegården til 1834

Den eldste kjente gravplass i Stavanger er Domkirkegården som lå omkring Domkirken. Det eneste synlige minnet i dag er gravstøttene utenfor Bispeinngangen på sydsiden av kirken.
Etter som byen vokste var det for liten gravplass på Domkirkegården. Man klarte seg i lengste laget ved at en gravde opp brukte graver, selv om kistene ikke hadde ligget lenge nok i jorden. Der er mange groteske beskrivelser av episoder relatert til dette.

Eiganes kirkegård (kapell og krematorium)

Denne gravplassen er av forholdsvis nyere dato, idet den ble innviet og tatt i bruk 10 februar 1910.

Det er også 45 falne britiske soldater fra andre verdenskrig som er begravd på Eiganes.

Egenes gamle kirkegård

Fra 1844 til slutten av 1870 årene.

Den første delen av Ladegård kirkegård som ble tatt i bruk i 1834 var av relativt beskjeden størrelse. Det gikk ikke mange år før gravplassene var opptatt, så man måtte se seg om etter en ny. I 1840 hadde man tre alternativer å velge mellom:

En løkke som tilhørte Kanniket, ca dagens Jernbanelokk.
Et stykke av Hetland prestegård på St Hansvolden. I dag området langs Pedersgt fra St Skippergt til Normannsgt, begrenset sydover mot Nedre Dahlgt og Nymansveien.
Utvidelse av Ladegård kirkegård, dvs den del som ble kjøpt inn i 1868 og tillagt kirkegården.

Etter at kirkegårdsaken var behandlet i flere møter i formannskapet sammen med formannskapet fra Frue sokn, kom det til et fjerde tilbud. Postfullmektig Kielland tilbød seg nemlig å selge en løkke av Egenes. Denne løkken lå i skråningen oppover fra Løkkeveien tvers av Blidensol, begrenset av en linje langs Stokkaveien og forlengelsen av Møllegt til Randabergveien. Eiendommen ble kjøpt og tatt i bruk som gravplass i 1844. På denne kirkegården ble det begravet en del mennesker som var døde av kolera i 1849, og den har derfor blitt kalt kolerakirkegården.

Allerede etter ti år var også denne plassen fullsatt med graver, og i 1854 kjøpte kommunen den øvre parten av Egenes kirkegård.

Kirkegården var i bruk til slutten av 1870 årene. I de siste årene av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 lå gravplassen for ”fefot”. Barna i omegnen brukte den som lekeplass, og løse personer av begge kjønn brukte den på sitt vis.

Kirkegården ble delt i to da Tanke Svilandsgate ble laget som en forlengelse til Løkkeveien som nødsarbeid i 1921-1922. Siden har Tanke Svilandsgate og Løkkeveien vært utvidet flere ganger på bekostning av parkene. Folk som husket koleraepedemien advarte barna som lekte i området mot å ta på hodeskaller og andre ben som kom tilsyne da den gamle kirkegården ble gravd opp for å bygge vei og park.

I 1930-åra ble gravplassen bortregulert. Det nye Sjømannshjemmet fikk en andel av øvre delen som byggegrunn, og resten ble lagt ut til gater og park.

I den nordre og nedre del finner vi i dag Hertervigs plass med Stinius Fredriksens ruvende minnesmerke av Lars Hertervig.

Fattigkirkegården, til 1834

Denne lå oppe under Kleivå og hadde fra gammelt av en ganske stor utstrekning. Men plassen som kanskje enkelt Stavangerfolk ennå minnes var ganske liten og innskrenket seg til området rundt Kiellandsgravstedet. Olavsgården (den gamle ved siden av Atlantic) er bygget på noe av grunnen og Håkon 7 gate opptar resten.

I begynnelsen av 1800 tallet ble Fattigkirkegården bare benyttet til ”Fattiglig”. Men da Domkirkegården ble beskåret på forskjellig vis, tok en Fattigkirkegården i bruk for vanlige ”agtverdige” folk.

På gravplassens nordre side langs Kirkegårdstredet, fant man således eidsvollsmannen, amtmann Erichstrups jordiske levninger gjemt og forlatt under en rusten malmplate. Graven ble da flyttet til Ladegård og satt i ordentlig stand.

Da agent Gabriel Skanke Kiellands hustru døde i 1818, ble også hun gravlagt på Fattigkirkegården. Kielland søkte ved den anledning stiftsdireksjonen om å få feste et større gravsted for seg og sin familie. Søknaden ble innvilget og arkitekt von der Lippe fikk i oppdrag å bygge en verdig inngjerding omkring gravstedet. Kiellandsfamilien brukte gravplassen i en årrekke. Den siste gravleggelsen fant sted da Jacob Kielland døde i 1863.

Fattigkirkegården ble sløyfet som vanlig gravplass i 1834 da Ladegård ble tatt i bruk. Men Kiellandsgravstedet ble liggende som et taust minne like til 1937. Da ble gravrestene og gravsteinene flyttet til Ledaal, og gravplassen jevnet.

Hospitalkirkegården, til 1915

Hospitalet ble etablert på 1200-tallet og het opprinnelig St. Peters Hospital. I tilknyttning til St. Peters Hospital lå St. Peters kirke (en tømmerkirke), St. Peters plass, St. Peters asyl for barn, Pedersbakken og Pedersgaten. I Sørenden av Hospitalområdet, der hvor Hospitalgaten er går, og like ved lå den tømrede St. Peters kirke som senere ble Hospitalkirken. Rundt Hospitalkirken var det en liten plass som ble benyttet til gravplass for hospitallemmene. Kirken og gravplassen lå i dagens Hospitalgaten. I 1915 ble kirken revet og kirkegården nedlagt.

Da Hospitalgaten mange år senere ble senket, ble det gravet opp en hel del menneskekranier og beinrester. Alt ble samlet og begravet på Lagård kirkegård.

Jåttå gravlund

Jåttå Gravlund rommer over 2000 graver fordelt på kistegraver, urnelund, navnet minnelund, muslimsk felt og hindu felt. Tomt for flerkulturelt seremonirom og driftsbygg med driftsplass er del av anlegget.

Ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, stod for den offisielle åpningen av Jåttå gravlund mandag 11. juni 2012. Programmet bestod i tillegg av vakkert fløytespill av Åse Ytredal, taler fra landskapsarkitekt, gravlundsjef og representanter fra de ulike religiøse trossamfunnene, urnenedsettelse og servering.

I sin åpningstale benyttet Sagen Helgø noen universelle ord av Karl Ove Knausgård: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.» I talene ble det sagt at Jåttå gravlund ligger midt mellom beboerområder og dyrka mark. Linjene i landskapet går mot Jåttånuten og området har masse planter: bjørk, kirsebærtre og stauder. Jåttå er et område med mye historie, samtidig som det er mye ny bebyggelse i bydelen. Man kan få en følelse av fred, med et nærmest magisk lys som stråler over gravlunden. Her er det satt opp en del benker for at folk skal kunne sette seg ned eller for å treffe andre pårørende. Å ha en egen gravlund i bydelen vil kunne skape en identitetsfølelse og tilhørighet for de som bor her. Og ikke minst forståelse og vennskap mellom ulike trossamfunn.

Kvekerkirkegårdene

Vennenes Samfunns gravsted i Musegaten 1821-1854

Elias Tastad regnes som en av Stavangers første kvekere. Han kjøpte gård på Våland i strøket omkring den nåværende Musegaten, sør for Våland skole. Allerede tidlig kom det til kontrovers mellom han og de kirkelige myndigheter. Da barnet hans døde i 1821, nektet han å finne seg i noen kirkelige seremonier ved gravleggelsen. Han tok konsekvensen av dette og gravla barnet på sin egen eiendom. Han fikk rettslig pålegg om å grave liket opp og begrave det i vigslet jord, trass i pålegg og bøter nektet han, og dette ble således opprinnelsen til Kvekerkirkegården i Musegaten. Her fortsatte kvekerne å gravlegge sine døde til 1854.

Haukeligaten

I 1854 ga kvekeren Karl Nyman et større areal til ny gravplass inne på Nymansmarka. Fra dette året har denne vært gravplass for kvekerne. Gravplassen er innegjerdet av en solid teglstensmur og forsynt med en sprinkelport av jern.

Opprinnelig lå gravplassen ganske fritt i skråningen nordøst for Nymansveien. Men etter at bebyggelsen åt seg innover på disse kanter av byen, ble gravplassen gjemt mellom husrekkene. Den finnes i dag i kvartalet mellom Haukeligate og Tougate, nedenfor Nymannsveien.

Lagård kapell og kirkegård

Eiendommen som ble kjøpt i 1832, utgjør i dag den nordlige delen av kirkegården. Kirkegården har senere blitt utvidet tre ganger.

Den første var i 1868. Da fikk kirkegården tillagt et større areal, så gravplassen etter utvidelsen strakte seg sydover til Kirkegårdsveien som i dag skiller de to delene av kirkegården.

Den siste større utvidelsen kom i 1882. Da ble den søndre parsell innkjøpt og tatt i bruk. I slutten an 1890 årene ble noen mindre parseller innkjøpt av naboer og tillagt gravplassene. Når en så nevner jernbanen som ved et par anledninger har tatt jafs av kirkegården så fikk Ladegård kirkegård i 1890 årene den utforming den har i dag.

Ledaal gravsted

Da agent Gabriel Skanke Kiellands hustru døde i 1818, ble også hun gravlagt på Kleven kirkegård.

Kielland søkte ved den anledning stiftsdireksjonen om å få feste et større gravsted for seg og sin familie. Søknaden ble innvilget og arkitekt von der Lippe fikk i oppdrag å bygge en verdig inngjerding omkring gravstedet.

Kiellandsfamilien brukte gravplassen Kleven i en årrekke. Den siste gravleggelsen fant sted da Jacob Kielland døde i 1863.

Kleven kirkegård ble sløyfet som vanlig gravplass i 1834 da Ladegård ble tatt i bruk. Men Kiellandsgravstedet ble liggende som et taust minne like til 1937. Da ble gravrestene og gravsteinene flyttet til Ledaal, og gravplassen jevnet.

Madla kirkegård

Kirkegården ligger til Regimentsveien, på en liten mark på østsiden av Hafrsfjord skole, mellom skolen og Regimentsveien.

Madla kirkegård er de siste restene etter Madla kirke og kirkegård.

Madla kirke ble trolig bygget på 1100-tallet. Det var en tre-kirke uten tårn på 50 kvadratmeter. Etter Svartedøden på 1300-tallet så var kirkens inntekter for små til å holde egen prest ved Madlakirken og folk måtte ta turen til Domkirken. Midler for vedlikehold av Madlakirken var det lite av også utover på 1400-tallet. I 1615 satte biskop Lauritz Schaboe i gang reparasjoner av Madla kirken. Etter flere eierskifter, kjøpte Morten Seehusen og Jørgen Cortsen Madla kirke i 1678. De rev den forfalte kirken og bygget en ny tømmerkirke på 56 kvadratmeter. I 1723 kjøpte byens fremste forretningsmann, Lauritz Smith, Madla kirke og familien eide kirken i 115 år. Lauritz
Smiths barnebarn, Karen Anckermann og Johanne Margrethe Smith, overtok kirken etter faren, Michael Leigh Smith, i 1787, for så å gi den videre til nevøen, Michael Smith i 1820. Gjesdalbuen, lensmann i Goa skipreide og tidligere bestyrer av teglverket på Sandnes, Ivar Oftedal kjøpte kirken i 1836 og bygde på kirken slik at den ble 80 kvadratmeter. Ivar's sønner, Jonas og Nikolai, bygde også på kirken senere, men i 1846 mente de kommunale myndighetene at kirken var for liten til befolkningen på Madla. I 1865 ble derfor Madla kirke tilslutt revet for godt.

Det eneste som står igjen etter kirken idag er restene av kirkegårdsgjerdet og en minnebauta over Johanne Margrethe Smith som ble gravlagt i 1820. Johanne var barnebarn av Lauritz Smith som kjøpte Madla kirke i 1723.

På minnebautaen står følgende tekst:

Her hviler
Johanne Margerethe Smith
en datter af oberste
Michael Smith og Karen Anckerman
Født år 1755 den 28 februari

Død 1820 den 5 februari

Johanne Margrethe finner vi igjen i databasene på Digitalarkivet: Døpte i Domkirken i Stavanger 1752-1790 og Folketellingen 1801 for Stavanger

Kilder:

Lagård Gravlund 1834 – 1984 av Marit Karin Alsvik
Gamle Stavangerhus, 1961, Lexow, Jan Hendrich
En by tar form : Stavangers bebyggelse 1815-1940 (1999)
St. Petri menighet gjennom 100 år : 1861-1961 (1961)
Madla i fortid, Gunnar Skadberg (1996)
Stavanger Aftenblad 3. mars 1960 (se under)

Informasjonen er tilrettelagt av Slekt og Data Rogaland. Forslag til ny informasjon eller endring av det som er gjengitt bes sendt til webmaster@ro.slektogdata.no

Region:Slekt og Data Rogaland

Relaterte lenker

Kirker og gravsteder i Rogaland

Stavanger domkirke

Historien

Våpenhuset

Skipet

Sideskipene

Tårnene

Krypten

Koret

Domkirkens vernehelgener

Prekestol og galleri

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

Klokkerbøker ("KLOK")

Lysningsbøker ("LYSN")

Forlovererklæringer ("FORL")

Vaksinasjonsprotokoll ("VAKS")

Sankt Petri kirke

Historie

Restaureringen i 2004-2008

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

Klokkerbøker ("KLOK")

Lysningsbøker ("LYSN")

Fødselsregister ("FREG")

Sankt Johannes kirke

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

Klokkerbøker ("KLOK")

Lysningsbøker ("LYSN")

Fødselsregister ("FREG")

Hetland kirke (Vår Frue kirke) og kirkegård

Hetland kirkegård, fra 1854

Kirkebøker

Ministerialbøker ("MINI")

Klokkerbøker ("KLOK")

Lysningsbøker ("LYSN")

Fødselsregister ("FREG")

Baptistkirken

Bekkefaret kirke

Døvekirken

Gausel kirke

Hillevåg kirke

Hinna kirke og kirkegård

Hinna kirkegård

Hundvåg kirke

Hovedform

Konstruksjon og materialer

Symbolikk

Alterteppet

Tornekronen

Mariakirken

Hundvåg kapell og kirkegård

Kampen kirke

Madlamark kirke

Revheim kirke og kirkegård

Kirkebøker

Klokkerbøker ("KLOK")

Sjeleregister ("SJEL")

Stokka kirke

Sunde kirke

Tasta kirke

Tjensvoll kirke, kapell og gravlund

Varden kirke

Vardeneset kirke

Vassøy kapell

Austre Åmøy kapell og gravlund

Kirkegårder i Stavanger

Domkirkegården til 1834

Eiganes kirkegård (kapell og krematorium)

Egenes gamle kirkegård

Fattigkirkegården, til 1834

Hospitalkirkegården, til 1915

Jåttå gravlund

Kvekerkirkegårdene

Vennenes Samfunns gravsted i Musegaten 1821-1854

Haukeligaten

Lagård kapell og kirkegård

Ledaal gravsted

Madla kirkegård

Relaterte lenker