Utnevnt av kongen

Norge var i union med Danmark fra 1537 til 1814. Frem til 1660 ble alle embetsmenn utnevnt av kongen og det var snakk om relativt få personer.

– Vi hadde lensherrene, som hadde kongelig myndighet i de rundt 40 lenene som fantes i Norge. Noen av disse lenene ble drevet videre av kvinner om mennene gikk bort. Fra 1572 kom også stattholderne. Stattholderen var øverste overhode og Kongens representant i Norge, men også lensherre i det største lenet, som var Akershus. Hvor mye kontroll han hadde varierte og var veldig personavhengig. Felles for både lensherrene og stattholderen var at begge ble rekruttert fra adelen, sier Tor Weidling. Han er historiker og førstearkivar ved Riksarkivet, og har blant annet skrevet boken Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814.

Kom fra ulike land

Norge hadde en veldig liten sivil administrasjon de første hundre årene av unionstiden. I tillegg til lensherrene og stattholderen, var det enkelte dommere og noen hundre geistlige – altså biskoper og sogneprester. Det var også noen yrkesgrupper som var knyttet til embetsverket. Disse var rene tjenestemenn, ikke embetsmenn. Dette var for eksempel tollere, fogder og sorenskrivere, som lensherrene selv kunne utnevne. Felles for disse var at de i stor grad ble rekruttert fra Danmark og hertugdømmene Slesvig og Holsten. Noen kom også fra andre land.