En annerledes bestefar

Min farfar var annerledes enn andre bestefedre i min barndoms by Farsund. Han sa natthusbord i stedet for nattbord, han spiste ikke, men skaffet. Sjømenn fra seilskutetiden var vant med å få i seg maten fortest mulig. Farfar renset ikke fisk på tallerkenen, men stappet alt i munnen, mens fiskeben tøt ut av hver munnvik i en stadig strøm. Et skuespill! Farfar, Carl August Birger van der Hagen, var født svensk i 1881 og hadde seilt 20 år på norske og atten år for amerikanske rederier. Jeg var hans første barnebarn, oppkalt etter ham og var på mange måter en erstatning for hans mangeårige fravær fra hjemmet og liten kontakt med egne barn. Jeg var svært glad i ham.

Det er først ved skriving av en slektsbok at jeg forstår hvor komplisert sjømannslivet hans hadde vært og hvor mange kilder man kan finne om sjøfolks liv. Farfar tok også vare på mange brev og dokumenter, deriblant sjøfartsboken. Mange kilder om sjøfolk ligger på nett, men det kan være vanskelig å navigere i disse kildene, ruller som de kalles.

Hvorfor gikk han til sjøs?

Det snakket han aldri om, og det falt oss ikke inn å spørre. Mange tiår etter farfars død fortalte hans svenske søstersønn meg at «morbror Birger slog till en lærare sista året i realskolan», ble utvist og sendt rett til sjøs. Familien bodde da i Göteborg, og det lå tilfeldigvis en Farsundsskute på havnen, skonnertbriggen Austad. Det var like etter påske i 1898, og farfar var bare 16 år gammel. Med Austad seilte han i fire år som jungmann og senere stuert og fikk en god attest fra skipper Knudsen. Skuta var minst én gang til reparasjon i hjembyen, så farfar må ha hatt god tid til å bli kjent der. Han var slank og flott og gikk under navnet «den pene svensken». Femti år senere var farfar med oss på et besøk på den vakre gården Eitland på Lista. Vi hilste på gamle Bergitte som husket den pene svensken fra sin ungdom. Hun slo hendene sammen; «Å, blei han sånn!».