I 1739 fikk Norge den første skoleloven. Den kom tre år etter innføringen av konfirmasjonsplikten i 1736. Konfirmasjonsplikten sa at alle unge skulle konfirmeres. Den ble innført av den pietistiske kongen Christian VI av Danmark- Norge.

For å kunne lære seg konfirmasjonsløftet måtte de unge ha en viss lesekunnskap og kristendomskunnskap, og det var bakgrunnen for den første skoleloven. Hvordan loven ble håndhevd varierte veldig fra sted til sted. På landsbygda var det ofte en omgangsskole med undervisning noen ganger i året. Fagene elevene hadde var kristendom, lesing og noe skriving, samt salmesang. Men på denne tiden handlet undervisningen mest om å pugge og ikke forstå. Så mange kunne lese ordene, men hadde ikke lært seg å forstå budskapet.

Folkeskolelov fra 1889

I 1889 fikk Norge en ny skolelov: Folkeskoleloven. Det var den første loven som beskrev både skoleplikt og skolerett, altså at elevene hadde rett til å få undervisning, ikke bare plikt. Loven sa også at alle barn hadde rett til sju års skolegang, og fag som regning, gymnastikk, geografi og historie ble lagt til undervisningen.