Den første fattigkommisjonen ble opprettet allerede i 1743. Ved opprettelsen av formannskapene i 1837 overtok kommunene ansvaret for fattigforsorgen, og fattigkommisjonen ble formelt underlagt kommunal administrasjon.

Arbeidsformidling

På 1800-tallet omfattet fattigvesenet hele helsesektoren og la derfor beslag på svært mye ressurser. Fattigvesenet tok seg av alle kategorier av fattige, syke, vanføre og psykisk utviklingshemmede. Altså alle mennesker som ikke kunne ernære seg ved egen eller familiens hjelp. Gjennom 1800-tallet ble helse- og sosialvesenet gradvis utbygd og det ble «satt i verk både forebyggende/ kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden».

Mot slutten av århundret endret organiseringen av fattigvesenet seg betraktelig. Det ble også opprettet flere organer som gradvis overtok de fleste oppgaver som tidligere hadde ligget til fattigvesenet. Samtidig ble lovverket utviklet for å sikre en mer omfattende og forsvarlig sosialhjelp. Blant annet ble det opprettet kommunale arbeidsformidlingskontorer flere steder i landet. I 1906 kom den første loven om offentlig arbeidsformidling som en erkjennelse av at fattigdomsproblemet var nært knyttet til arbeidsledighet.