Fattigkommisjoner fra 1700-tallet

På midten av 1700-tallet hadde Norge et økende fattigdomsproblem og fattigkommisjoner ble opprettet for å føre tilsyn med fattigstellet i byer og prestegjeld. Den første ble opprettet allerede i 1743.[1] Som oftest var det sognepresten som ble satt til å lede kommisjonen. Presten var (som regel) en både tale- og skrivefør mann med solid utdannelse. I tillegg var han statlig embedsmann og sto som sådan høyt på rangstigen i lokalsamfunnet. Ved opprettelsen av formannskapene i 1837 overtok kommunene ansvaret for fattigforsorgen, og fattigkommisjonen ble formelt underlagt kommunal administrasjon.

Fattigkasse og fattigskatt

I byene ble det under fattigkommisjonenes forvaltning opprettet spesielle fattigkasser som skulle dekke utgifter i forbindelse med fattigstellet, og kort tid etter ble det bestemt at innbyggerne i alle landets byer skulle betale en fattigskatt. På landsbygda skulle legdsystemet (huslegd og omgangslegd) danne grunnlaget for forsorgsvesenet. Legden var en gruppe gårder som var kollektivt ansvarlige for å underholde ett eller flere fattiglemmer, ofte under svært kummerlige kår. Senere ble det opprettet egne fattigkasser, også på landet.

Arbeidsformidling

På 1800-tallet omfattet fattigvesenet hele helsesektoren og la derfor beslag på svært mye ressurser. Fattigvesenet tok seg av alle kategorier av fattige, syke, vanføre og psykisk utviklingshemmede. Altså alle mennesker som ikke kunne ernære seg ved egen eller familiens hjelp. Gjennom 1800-tallet ble helse- og sosialvesenet gradvis utbygd og det ble «satt i verk både forebyggende/kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden.»[2] Mot slutten av århundret endret organiseringen av fattigvesenet seg betraktelig. Det ble også opprettet flere organer som gradvis overtok de fleste oppgaver som tidligere hadde ligget til fattigvesenet. Samtidig ble lovverket utviklet for å sikre en mer omfattende og forsvarlig sosialhjelp. Blant annet ble det opprettet kommunale arbeidsformidlingskontorer flere steder i landet, og i 1906 kom den første loven om offentlig arbeidsformidling som en erkjennelse av at fattigdomsproblemet var nært knyttet til arbeidsledighet.  Arkivene etter arbeidsformidlingen vil (dersom de finnes) være i de kommunale arkivene. Enten underarbeidsformidlingen/arbeidsformidlingskontoret, eller som arbeidsnemnd eller tiltaksnemd.