Når noen kommer til Oslo byarkiv for å finne ut mer om slekta, foreslår historiker Johanne Bergkvist ofte at de bør ta en kikk i arkivene etter Fattigvesenet.

– Da er det mange som sier at det ikke er nødvendig, fordi deres slektninger ikke var fattige. Men tenk deg hvordan det var å komme alene til en by der du var helt uten sosialt nettverk, og hvor det ikke fantes pensjons- eller trygdeordninger. Da ble Fattigvesenet eneste utvei om du for eksempel ble syk eller trengte støtte til å forsørge barna dine, sier Bergkvist, og legger til at undersøkelser på 1800-tallet viser at opp mot 17 prosent av befolkningen i Kristiania kan ha fått støtte av Fattigvesenet.

Fattigvesenet ble etablert med Tukthusanordningen i 1741. Bakgrunnen for anordningen var at myndighetene ønsket å slå ned på tigging og løsgjengeri i samfunnet. Løsgjengeri betydde at en person ikke hadde fast jobb og bosted. Men det var vanskelig for myndighetene å straffe folk for dette når de ikke hadde et system som kunne fange dem opp. Dermed ble Fattigvesenet etablert.

Men tiggere og personer uten fast jobb og bosted fikk ikke støtte av Fattigvesenet. Etter de regionale tukthusanordningene fra 1700-tallet, regulerte Fattigloven av 1845 og 1863 hvem som skulle få hjelp til enhver tid. I all hovedsak skulle kun eldre, sengeliggende, «vanføre» og barn under 15 år få hjelp.

Hjemstavnsforhør

De som fikk støtte, måtte gjennom det vi kaller et hjemstavnsforhør. Disse forhørene er en svært god kilde for slektsforskere, og gir deg utfyllende informasjon om en persons liv – fra fødsel til vedkommende kom til Fattigvesenets kontor.

Å ha hjemstavn i en kommune, betydde at kommunen betalte regningen for deg om du fikk fattighjelp – for eksempel i form av støtte til et sykehusopphold. For å opparbeide deg hjemstavn et sted måtte du bo der i minst to år. Svensker, som utgjorde en stor del av befolkningen i flere norske byer på 1800- og 1900-tallet, måtte bo fast i fem år.

– På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet flyttet folk mye på seg. Da oppstod det usikkerhet rundt hvor en person hadde hjemstavnen sin og dermed hvem som skulle betale om vedkommende trengte hjelp. Her i byarkivet har vi materiale etter mange saker der to ulike kommuner, eller Norge og Sverige, hadde en drakamp om hvem som skulle ta regningen når en person fikk hjelp. I noen tilfeller havnet saken i byretten, sier Bergkvist