Hvorfor har denne delen av historien vært så taus? Min påstand er at kombinasjonen skam, sorg og skyldfølelse er av vesentlig betydning for at denne tausheten ofte oppsto, og jeg vil bruke denne teksten til å forsøke å gi et bilde på de holdningene som ble gjeldende. Samt komme inn på hvilke kilder man kan bruke om man ønsker å finne ut mer.

Jeg vil i hovedsak holde meg til perioden fra slutten av 1800-tallet og til siste halvdel av 1900-tallet, og forsøke å klargjøre hvordan menneskesynet og forestillingen om mennesker med utviklingshemning har vært og hvordan det har utviklet seg i denne perioden. I den perioden jeg konsentrerer meg om, har begrepet åndssvak vært mest brukt om dem vi i dag omtaler som mennesker med utviklingshemning, så jeg vil i hovedsak bruke dette i resten av teksten. Dette ordet er også det som ofte går igjen i kildene.

Menneskesynet gjennom de to forrige århundre

Den første skolen for åndssvake her til lands ble startet i Christiania første halvdel av 1870-tallet, som et privat initiativ. Men allerede på 1790-tallet gikk startskuddet for det som ble kalt den optimistiske perioden innen spesialpedagogikken i Europa. Utover 1800- tallet fikk de fleste europeiske land i gang opplæringstilbud for åndssvake. Pedagoger og medisinere var stort sett samstemte i at de åndssvake kunne motta opplæring og bli til «gavns mennesker».