I Norge var det lenge vanskelig å tilhøre et annet trossamfunn. Konventikkelplakaten av 1741 stengte for full frihet til samlinger og oppbyggelser av religiøse grupper, og de som trosset denne ble forfulgt av myndighetene.

To grupper som fikk kjenne dette presset var kvekerne og haugianerne. Disse skulle også bli de første som emigrerte til USA da båten «Restauration» la ut fra kai i Stavanger i 1825.

Selv om de to samfunnene delte mye, var de også ulike på mange måter. I motsetning til haugianerne hadde kvekerne ikke noen prestestand, ingen trosbekjennelse og ingen sakramenter. I tillegg nektet de å avlegge ed og utføre militærtjeneste. Finn Wiig Sjursen, som har skrevet mye om haugianerne, er av den oppfatning at Hauge og hans venner avviste konsekvent alle beskyldninger om separatisme. De var gode lutheranere og statskirkefolk, de var ikke tilhengere av radikale løsninger, de drømte ikke om noe nytt Kanaan i denne verden eller utenfor fedrelandet. Bortsett fra det ene tilfelle der Hauge ble fengslet, hvor han så tilbød seg å rømme landet, finner vi ikke et eneste eksempel i kildene på at haugianerne utvandret eller planla utvandring for å oppnå trosfrihet. Eller for å unngå forfølgelse, enda forfølgelsene fortsatte sporadisk helt frem til 1842 da konventikkelplakaten omsider ble opphevet.