Husmannvesenets lange linjer

– I 1922 kom historikeren og statistikeren Simen Skappel ut med et stort oversiktsverk for husmannsvesenet, der han beskriver de lange linje for dette. Han skriver at husmennenes historie kunne trekkes helt tilbake til trellene i vikingtiden. Akkurat det mener vi ikke lenger, men han har rett i at ideen om husmenn ikke er ny. Arbeidere som ikke har eid sin egen jord har eksistert i flere hundre år, men de økte kraftig i forbindelse med befolkningsveksten på 1700-tallet. Før slutten av 1600-tallet hadde det stort sett ikke vært mer enn en arving som levde opp og kunne ta over gården, så antall gårder og antall personer i befolkningen holdt seg ganske stabil. Men etter at befolkningstallet eksploderte på 1700-tallet var det plutselig sju, åtte og kanskje ni barn som levde opp på en gård og trengte jord. Samtidig var det på denne tiden ingen by med industri man kunne reise til, så det fantes ingen gode alternativer for å prøve lykken utenfor bygda, sier Mette Vårdal.

Hun disputerte i fjor med avhandlingen Ligesaavel i Vadmel som i Fløiel. Uformelle relasjoner mellom embetsmenn, bønder og husmenn i Vågå ca. 1745–1844.

Tre typer husmenn

Den store befolkningsveksten kombinert med få muligheter gjorde at husmannsvesenet bare økte og økte utover 1700-tallet. Fra 1750-tallet kom den første reguleringen av husmannsvesenet.
– Denne reguleringen stilte blant annet krav om at det skulle være et kontraktsforhold mellom bonden og husmannen. Reguleringene var ikke strenge, men de var der, sier Vårdal.

I lovverket stod det blant annet at bonden som leide ut en husmannsplass ikke skulle få en ekstra skattebyrde når jorda han eide ble ryddet. For mange husmenn måtte selv rydde jorda hvor de skulle leie, bygge og bo.
– Gjennom forskningen min, som tar utgangspunkt i Vågå, har jeg kommet frem til at det var tre typer husmenn. Den første typen var bondesønner som ikke hadde odel. Siden de ikke fikk arve gården, fikk de isteden jord hvor de kunne rydde og bosette seg. Den andre typen var tjenestefolk som fikk et lite husvære i nærheten av gården de jobbet på. Den tredje typen var personer som ryddet plass i utmarksområder, og senere bosatte seg der mot kontrakt. Noen hadde spurt om lov før de startet, andre startet ryddingen før de hadde fått tillatelse, sier Vårdal.