Hva hørte våre forfedre og -mødre?

For å få mer kjøtt på beinet i slektshistorien, kan alle slags opplysninger om slektas sanselige omgivelser være av interesse. Her vil jeg bare gå inn på en av våre sanser, nemlig den akustiske, og spørre: Hva var det forfedrene og -mødrene hørte? Helt generelt kan vi forsøke å samle inn mest mulig informasjon om hjemmene og lokalsamfunnene som slektningene våre levde i og tenke langs med fire ulike skillelinjer.

Bygd og by

En første skillelinje vil ofte gå mellom lydmiljøer i bygd og by. På bygda var det vanligvis færre lydkilder før i tida, det vil si at det også var enklere å skille mellom ulike lyder, og til dels over store avstander. Bortsett fra enkle mekaniske redskaper i jord- og skogsbruket, var de fleste lydkildene naturlige. For eksempel lyder av skvulpende bølger, øredøvende fosser eller skummende stryk. Av hylende vind eller fredelige dyr som var typiske for stedet. Forskjellene kunne likevel være store. Bare tenk på hvilke enorme akustiske opplevelser som skiller våre vindutsatte kyster på Møre, Helgeland og i Varanger fra de mer vindfattige stedene Sauda, Drammen, Flisa og Karasjok! I tillegg til slike naturlige lydkilder kom lyder fra datidas mobiltelefoner: Bjeller, kirke- og gårdsklokker, som ga viktige signaler til alle som var innen hørevidden.

Lo-fi-akustikk i byene

I motsetning til bygdenes hi-fi-akustikk, var byene som regel prega av lo-fi, det vil si at det ikke var lett å skille lydkilder fra hverandre. Det var snakk om storbykakofoni også i gamle dager. For eksempel var bo- og arbeidskvartaler ikke klart atskilt fra hverandre i byer, og med litt uflaks kunne du ha en støyende smed som nabo. Det var også dyr i byen. Mjauende katter, som skulle ta seg av de mer stillegående gnagerne, bjeffende vakthunder, vrinskende hester til transport og ikke minst kaklende fjærkre, gryntende griser, brekende sauer og rautende kyr. Bydelen Grønland i Kristiania var en akustisk smeltedigel lenge før våre dager. I mellomkrigstida var det daglig en øredøvende blanding av redselsfulle skrik fra tusenvis av dyr på vei inn i slakteriene. Fulle sjøfolk og politi. Kjøpmenn og -kvinner på torget. Varebiler på tomgang. Med mer. Byggematerialene og byggeskikken spilte også en viktig rolle for lydmiljøet i byene. Trebygninger, som for eksempel er utbredt mange steder på Sørlandet, kastet lyden i mindre grad fram og tilbake enn steinbygninger, som er utbredt i for eksempel Bergen eller Ålesund. Gater av jord dempet lyden, mens hestesko og hjul med metallbeslag på brostein ga en uutholdelig reverberasjon; et fler- eller mangedobbelt ekko. Ikke minst var det ofte et virvar av menneskelige stemmer i byene. Det var også vanligere å høre ulike dialekter og fremmede språk, som finsk, russisk, svensk, dansk og russisk, på torgene i byene enn på tunene på bygda. Men selvsagt; ingen regel uten unntak.