Siden 1776 har utlendinger hatt mulighet til å søke om norsk innfødsrett. Naturalisasjon – eller innfødsrett – betyr at en utlending formelt fikk norsk statsborgerskap og ble betraktet som innfødt borger.

Etter 1814 ble søknaden først gyldig når søkeren avla troskapsed til Grunnloven. Dommeren sendte da melding til manntallsføreren på søkerens hjemsted. I 1888 fikk Norge sin første lov om statsborgerrett – før dette var det ingen tydelig definisjon av hvem som ble regnet som norske borgere.

Statsborgerskap ga rett til å oppholde seg i landet, stemmerett, valgbarhet og plikt til militærtjeneste. Når en mann fikk statsborgerskap, fulgte ektefelle og barn automatisk med.