For hundre år siden, i august 1924, utga Centralstyret for vanføre et småskrift med tittelen Vanføre i dagliglivet og historien: viljer og skjebner. Heftet inneholdt en bolk om «historisk kjente vanføre», som pekte på usedvanlige personer som hadde trosset ugunstige fysiske forutsetninger og seiret gjennom kamp. Dette var en tidstypisk og populær måte å tematisere vanførhet på. Det var noe som kunne overvinnes, men bare ved en sterk og ubendig vilje. Undertittelen antydet likevel en tvetydighet, og anga en fare for at vanførheten kunne forbli skjebne.

I mellomkrigstida skjedde det store endringer med hensyn til synet på, rettighetene til og forståelsen av personer med kroppslige funksjonsnedsettelser i det norske samfunnet. I 1920 ble opplysninger om fysisk funksjonshemmede for første gang registrert i en nasjonal folketelling. Arbeidet med en egen lov om ivaretakelsen av «vanføre» pågikk over flere år, og trådte i kraft i 1936. Samme år kom en tilleggslov som i praksis var først ute med å lovfeste uføretrygd.

I 1927 åpnet Centralanstalt for vanføre ved Carl Berners plass i Oslo. Her var fire deler av det som nå ble kalt «vanføreforsorgen» samlet under ett tak: arbeidsskole, poliklinikk, sykehus og ortopediske verksteder. Bak sto den private stiftelsen Sophies Minde, som fra 1908 var offentlig finansiert og underlagt statlig tilsyn.