Harde arbeidsforhold

Lokførere og kullmenn kunne stå på lokomotivet både natt og dag, uten tak over hodet, bare med en skjerm foran. Ofte med snø oppover leggene og i bitende kulde. Gutta med møkk under negla og sot i ansiktet trengte virkelig en fagforening. En av foregangsmennene i Kongsvinger-distriktet ble Christian Digerud. Hans historie fant jeg tilfeldigvis i ei mappe på Norsk Jernbanemuseum da jeg lette etter en helt annen person.

Oppdaget byhistorien

Som innflytter til Kongsvinger, ble jeg først kjent med byhistorien via fortellinger om militære, kunstnere, kongelige, embedsmenn og handelsmenn. «Dom fine» med tilknytning festningsbyen. Men hvor var de andre? Arbeidere, jernbanefolk, fabrikkarbeiderne, de fattige? Drivkraften min ble å trekke fram noen av disse menneskene og gi dem en fortjent plass i historien. 

En interessant bedrift å finne ut mer om ble Kongsvinger Tændstikfabrik. Gjennom etterlysning på nettsiden til Slekt og Data fikk jeg tips om ei kirkebok fra perioden, hvor fosforforgiftning var dødsårsaken til flere. Tretten år gamle Gunda Amalie var en av dem. Hun førte meg videre til jernbanen og etter hvert til utgivelsen av boka Den Are Sia. Historier om dem som holdt hjula i gang.