En kjærlighetshistorie kom frem

Dette skriver mormor Sofie Amalie til sin elskede Hans Peter. Han hadde fridd, og sammen vevde de drømmer av kjærlighet. Setningen er hentet fra ett av de mange brevene de skrev til hverandre mellom 1919 og 1921 – en skatt som har gitt etterkommerne mye glede og et innblikk i livet til våre to nyforelskede besteforeldre. Brevene dukket opp da min tante Helene døde i 2003. Jeg gikk lenge og grublet på hvordan jeg skulle gripe dem an. Alle brevene lå hulter til bulter og ga ikke så mye mening hver for seg. Løsningen ble at jeg satte meg ned og skrev dem av. Så sorterte jeg avskriftene etter dato, og da steg historien opp av de gulnede sidene. Brev fra andre slektninger og venner var med på å supplere fortellingene, slik at jeg kunne skrive kjærlighetshistorien om Sofie og Hans.

Lengtet bort

Sofie Amalie Clausen var ekte byjente, født og oppvokst i hovedstaden. Hun var født i Rosenkrantz’ gate, like ved det nåværende rådhuset. Familien var knyttet til Christiania Spigerverk. Hennes far Hagbart Severin og andre mannlige slektninger var «mechnicus». I dag ville vi kalt dette enten mekaniker eller ingeniør. De flyttet til Nydalen da moren overtok kolonialen der etter Hagbarts mor.

Sofie hadde rukket å fylle 30 år, arbeidet som sekretær i Odin, et forsikringsselskap i sentrum, – og lengtet bort! Å bo hjemme hos mor og far var til tider en stor prøvelse, kan jeg lese mellom linjene. Men for en ugift dame den gang kom det ikke på tale å flytte for seg selv så lenge hun hadde arbeidet sitt i byen. Hun var engasjert i kristenlivet, og hadde en lys og lett tro, i tråd med sitt eget sinnelag. Hun ble ofte bedt om å spille piano på møter, ellers var broderi hennes store lidenskap. Noen bevarte hilsener og kort vitner om at det vanket friere. Men hun ønsket seg en stødig og kristen mann.