Slike fortegnelser er blitt kalt utenlandssvenskenes «husförhörslängd» er den likhet som de har i oppbygning og hva slags informasjon som er registrert, på tross av at kildetypen skulle dekke ganske annerledes behov. Siden Sverige og Norge hadde felles utenriksstasjoner i perioden 1814 til 1905, så finner man en rekke nordmenn i disse protokollene på 1800-tallet.