I barndommen hang det et portrett på veggen av min tippoldefar, Johann Friedrich Wilhelm Ahlers, en myndig, barsk og staut person, gjenvokst av hår og barter. Og han var omgitt av mystikk. Hvem var han egentlig?

Alt på 50-tallet ble min interesse for min adelige formor Maria fra Tyskland vekket. Men det skulle ta mange år før jeg fant ut hvem hun egentlig var.

En av mine forfedre var Iver Ingebrigtsen Unsgaard. Han ble født i fattige kår den 9. september 1756 og bega seg til København rundt 1780 hvor han startet sin klassereise.

Min farmor har alltid vært den litt «mystiske» personen i familien vår. Vi visste at hun kom fra Vadsø og at hun var av finsk slekt, men ellers visste vi ingenting om hennes bakgrunn, om familien og hvor i Finland slekta kom fra. Det måtte vi gjøre noe med. 

Over sofaen i mitt barndomshjem hang det portrettbilder av slektningene våre på morssiden: Besteforeldre, oldeforeldre og et par tippoldeforeldre. Ett bilde manglet. Ett bilde av min danske tippoldemor Susanne. Dette er hennes historie.

Oldemor ble forlatt av sin første ektemann, men loven forbød henne å gifte seg på nytt med min oldefar. Gjennom arkivene ble vi kjent med deres kamp mot myndighetene for å bli rette ektefolk.

​​​​​​​Den store kjærligheten, et øksemord, en henrettelse og et nytt liv i USA. Dette er historien om mormors tante Bergit.

Jeg trodde lenge at det ikke fantes særlig med kilder som kunne fortelle mer om min forfar Knut, en husmann som døde i 1905. Det var frem til jeg oppdaget at han hadde sittet på Christiania tukthus …

Oldemors onklar emigrerte til USA på midten av 1800-talet. Her bygde dei seg opp med hardt arbeid og endte til slutt opp som saloon-eigar og county lawyer.

​​​​​​​Mamma fortalte alltid så levende og varmt om foreldrene og besteforeldrene sine. Selv om jeg aldri fikk gleden av å møte dem, føltes det som om jeg alltid hadde kjent dem. På denne måte ble interessen for slekt vekket opp, helt fra jeg var barn. Det var spennende å høre historier og se på gamle bilder. Og det var ekstra spennende og litt høytidelig, når mamma åpnet skrinet som lå i safen hjemme, og lot meg beundre arvesmykket fra 1726.