Skogfinnene, som kom fra øst til det svenske «Østerlandet» (senere Finland) i middelalderen, hadde utviklet en spesiell form for svedjebruk i granskog. På 1500-tallet begynte det å bli tettere befolket i Savolax-området, så de flyttet ut derfra i alle retninger. En liten del kom fra 1570 til Sverige, senere Norge.

Her ble de kalt finner, svedjefinner eller rugfinner. Finner fra kystområdet var det mange av i Sverige fra før, men de levde som skandinaver flest. Begrepet «skogfinner» ble skapt da EU-normen om nasjonale minoriteter ble ratifisert av norske myndigheter i 1998.

Flesteparten var født i Sverige

Vi regner med at finnebosettingene i Norge startet fra 1630-tallet og ble avsluttet en generasjon senere, i Trysil i 1670. Skogfinnene bosatte seg på Finnskogen, på begge sider av den norsk/svenske grensen. I denne perioden fortsatte skogfinnene også å bosette seg vestover mot fylkesgrensen mellom Buskerud og Telemark, samt i Ringsaker nær grensen mot Lillehammer. Området vest for Mjøsa var like tett befolket med finner som Finnskogen. Skrukkelien i Hurdal var «hovedstaden».