Stillstand i over 1000 år

– Om vikingene tok en tidsreise frem til 1950-tallet, ville de kunne gjøre god nytte av seg i jordbruket der. Mye av utstyret var det samme, man tørket gress, melket kyr og brukte hesten i arbeidet. Det samme ville skjedd om en bonde fra 1950-tallet dro tilbake til vikingtiden, sier Reidar Almås. Han er professor emeritus i regionalpolitikk og bygdesosiologi, og var en av stifterne av Norsk senter for bygdeforskning, i dag Ruralis. Han var også redaktør av det store firebindsverket Norges landbrukshistorie, som kom ut på starten av 2000-tallet.

Landbruksnæringen var med andre ord i en slags stillstand i over 1000 år. Denne varte helt frem til 1960- og 70-tallet. Da skjedde det en rivende utvikling med mekanisering i form av traktor og skurtresker, kjølemuligheter som gav landbruksprodukter lengre liv, voksende samvirker, med mer. Alt ble forandret på bare et par tiår. Men denne nyere historien skal vi ikke gå så detaljert inn på i akkurat denne artikkelen. Vi fokuserer på tiden før 1950.

Noen få kyr og titalls mål

Det er vanskelig å si noe generelt over hvor store gårdene i Norge tradisjonelt har vært, og hva de har livnært seg av. Det har variert veldig fra landsdel til landsdel. Dessuten har det vært knapphet på dyrkbar jord. – De har alltid hatt større bruk i flatbygdene på Østlandet enn andre steder i landet, og der har de i tillegg kunne livnære seg av korn. På Vestlandet, i dalførene og nordpå har tilgangen på dyrkingsjord vært mer begrenset og gårdene var ofte mindre. I etterkrigstiden var det vanlig å ha mellom fem og 15 kyr, og 50 til 100 mål. Noen større bruk kunne ha opptil 200 mål. Langs kysten var gårdene ofte mindre, og der drev de i tillegg kombinasjonsbruk. Altså jordbruk kombinert med fiske. Der kunne de livnære seg på 25 til 30 mål. I skogsbygdene kombinerte småbrukerne landbruket med skogsarbeid. Andre bønder var for eksempel anleggsarbeidere, snekkere eller lærere på siden, sier Almås.