Sesongpreget

Vi skal ikke langt tilbake i tid for at fiskeriene kunne være preget av store fangstmengder med rekordinntekter det ene året til «svart hav», sviktende fiskeri og fattigdom det andre. I dag er fiskeflåten så mobil og strukturen i næringen slik at mange av disse problemene er løst.

Fiskerinæringen var lenge sesongpreget. Både silda på Vestlandet og skreien i Nord-Norge har hatt sine gyteinnsig vinter og tidlig vår. Innsigene var samtidig så store at de i førindustriell tid krevde langt større mannskap enn de som kunne leve av fiske og fangst på helårsbasis. På grunn av klimaet har også jordbruket tradisjonelt vært sesongpreget, men med «motsatt» fortegn – intens drift vår, sommer og høst, i fiskerienes lavsesong. Og i fiskeriene var det behov for en fleksibel mekanisme for bruk av arbeidskraft. Samtidig var kystens topografi slik at jordbruket de fleste steder trengte ekstra næringsmuligheter, siden tilgangen på dyrkingsjord jevnt over var svakere, det vil si mer geografisk spredt, enn i innlandet.

Kombinasjonsbruk

En stor del av bosettingen langs kysten vokste frem på grunnlag av kombinasjonsdrift mellom jordbruk og fiske. Fisk var en avgjørende byttevare for alle som ikke var selvberget med korn og andre matprodukter, og jorda skaffet viktige matvarer i de årene der det var uår i fisket. Dette skapte stabilitet i en bosetting som verken fiske eller jordbruk alene kunne ha skaffet. Langt de fleste norske fiskere var altså bønder eller bodde på gårdsbruk, de var småskala fiskere eller fiskerbønder. Kun i strøk nær flere gode fiskefelt var det vanlig at mennene deltok i flere andre fiskerier i tillegg til det store sesongfisket, skreifisket i Lofoten eller vårsildfisket på Vestlandet. Altså noe som kunne ligne på helårsfiskere.