Utbyggingen skjøt fart på 1800-tallet

Da Norge skilte lag med Danmark i 1814, ble det opprettet en Kanal- og Havneinspektør. I 1821 fikk embetet også ansvar for fyr- og merketjenesten. I årene som fulgte ble det et økende fokus på utbyggingen av navigasjonshjelpemidler langs kysten, deriblant fyr. I 1841 ble forvaltningen delt i to embeter: Havne- og kanaldirektøren og Fyrdirektøren. Dette er første gang direktørtittelen brukes i norsk forvaltning, og dermed også direktorat. Direktoratene var underlagt Marinedepartementet. I årene som fulgte ble de mer og mer uavhengige av sitt fagdepartement når det gjaldt prosjekt og prioriteringer.

Fra 1830-tallet begynte den franske ingeniøren Augustin Fresnells fyrlinse å gjøre sitt inntog på fyrene. Det første norske fyret med fyrlinse fra Fresnell ble satt opp på Oksøy ved Kristiansand i 1832. Med det var Norge det tredje landet i verden der teknologien ble tatt i bruk. Linseteknologien førte til at lyssettingen av fyrene ble sterkere og mer stabil. Videre utvikling av teknologien førte til at man kunne regulere lyskarakteren i større grad enn tidligere. Med lys, blink og formørking kunne lyset i hvert enkelt fyr skille seg fra fyrene i nærområdet. Fagfolk i ledelsen, spesialiserte arbeidslag og tilegnelse av ny teknologi, gjorde at utbyggingen av fyr langs Norges kyst skjøt fart. I første omgang var det den sørlige landsdelen som ble dekket. Etter opprettelsen av Fyrdirektoratet i 1841 økte antallet fyrstasjoner ytterligere. Utvikling av teknologi førte til at man mot slutten av 1880-årene kunne bygge ut fyrlykter i et mye større omfang enn tidligere. I 1893 var kysten såpass godt lyssatt at den muliggjorde faste dampskipsruter med anløp både dag og natt. Det året startet også Hurtigruten.

Sunnmørsk spesialitet

Den storstilte utbyggingen ble ledet fra Oslo, men arbeidskraften ble hentet andre steder. Lokale arbeidsfolk ble brukt i en viss utstrekning, men etter hvert skulle fyrbyggingen bli en sunnmørsk spesialitet. Etter sigende kan kontakten mellom Fyrdirektoratet i Oslo og sunnmøringene ha tatt til i 1838. Da ble Ole Gammelsen Mork antatt som formann for et arbeidslag som skulle sette ned fortøyningsfester. Mork var minerer, en som jobber med å bryte i fjell, og en erfaren steinarbeider. I 1825-26 hadde Mork deltatt i byggingen av Runde fyr. Etterpå hadde han om somrene deltatt i vei- og brobygging, og om vinteren drev han fiske. Sammen med sine kollegaer må de ha gjort et godt inntrykk på direktoratet, og etter hvert skulle de og deres sambygdinger danne arbeidslag, som sommer etter sommer reiste ut fra Sunnmøre. De dro nord- eller sydover for å utføre oppdrag med bygging av fyrstasjoner, havner, merking av leder og nedsetting av fortøyningsfester. Gårdsarbeidet fikk kvinnene ta seg av. I mange år var det 15 til 20 arbeidslag i gang, 150 til 200 mann. Sunnmøringene kom til å sette sitt preg på Fyrvesenet og senere Kystverket.