Loven om innfødsretten

Hva som har ligget i begrepet statsborgerskap har variert gjennom historien. Før 1888 hadde vi ingen statsborgerlov eller rettslig definisjon av hvem som var norske statsborgere. Men allerede i 1776 kom det en dansk-norsk lov som dannet utgangspunktet for det senere norske statsborgerbegrepet: Loven om innfødsretten. Her het det at alle embeter i Danmark-Norge skulle være forbehold innfødte, altså personer som var født i Danmark, Norge og Holstein, eller folk som av andre årsaker kunne ses på som innfødte. Om noen ikke var innfødte kunne de søke om å bli det. Av den grunn finnes det i dag naturalisasjonsbrev helt tilbake fra 1700-tallet tilgjengelig hos Arkivverket.

Ny lov i 1888

Hovedformålet med den første norske statsborgerloven som kom i 1888 var ikke å definere hvem som var norsk og ikke. Den skulle hindre utenlandske borgere i å kjøpe eiendom i Norge, noe som var oppfattet som et økende problem. Loven satte også noen krav til hva som skulle til for å bli norsk statsborger: Fast bolig i Norge i tre år og at søkeren ikke hadde fått støtte fra Fattigvesenet.

Mål om færrest mulig statsløse

Dette er noen korte riss av den tidlige norske statsborgerlovgivningen. Når det gjelder de lange linjene for hvem som mistet sitt norske statsborgerskap er disse ganske lette å oppsummere. Da det er et mål å unngå at noen blir statsløse, er det ikke mange som har blitt rammet av dette. Et viktig unntak var kvinner som giftet seg med menn med utenlandske statsborgerskap. Etter loven av 1888 mistet de da sitt norske statsborgerskap.