Lite forskning på adopsjonshistorien

Det finnes lite forskning på adopsjonshistorien i Norge. Registrering av adopsjon har vært sporadisk og norske myndigheter vet ikke nøyaktig hvor mange norskfødte barn som er adoptert. Før 1960 finnes det lite forskning og ingen offentlig statistikk. Det nærmeste tallet som er regnet frem er gjort av Bergens Tidende i en større artikkelserie fra 2012 om adopsjonsbarn, adopsjonshistorien og mødrene som adopterte bort barna sine. Basert på konkrete funn, statistikk og beregninger har de kommet frem til et anslag på 30 000 adopterte barn fra den første adopsjonsloven kom i 1917.

Lov med håp om bedre liv for utsatte barn

Før adopsjonsloven kom ble eventuelle søknader om å overta foreldreansvar behandlet som navneendringer. Altså at pleiebarn fikk pleieforeldres etternavn. Utredningen som lå til grunn for 1917-loven antok at det ville bli flere søknader om adopsjon og at en i større grad ville få et klargjort skille mellom fosterfamilier og adopsjonsfamilier. Håpet var også at en lov ville føre til at færre barn slapp å vokse opp under vanskelige forhold.

Etter 1917-loven skulle adopsjon gis av myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering av søknaden og når det var til barnets beste. At barnet selv, eller de som var oppnevnt for å ivareta barnets beste, ønsket adopsjon var ikke tilstrekkelig. Myndighetene måtte også vurdere om søkerne var i stand til å oppdra og forsørge barnet.