Tilbake til 1300-tallet

– En egen tilregnelighetsbestemmelse kom først inn i loven i 1842. Da fikk vi den første straffeloven. Tidligere hadde vi bare Norske lov og ikke en egen straffelov. Men spørsmålet om noen er for syke til å dømmes til ordinær straff har blitt diskutert helt tilbake til 1300-tallet, sier Svein Atle Skålevåg, professor i vitenskapshistorie. Han har forsket på psykiatri gjennom historien i en årrekke og gav i 2016 ut boken Utilregnlighet. En historie om rett og medisin.

Trolldomsaker, selvmord og drap

Spørsmålet om tilregnelighet har særlig gått igjen i tre ulike sakstyper gjennom historien; trolldomssaker, selvmord og drap.
– Selvmord var straffbart i Norge frem til 1902 og personer kunne bli dømt for dette etter sin død. Straffen var å bli gravlagt utenfor kirkegården og at deler av arven skulle gå til staten og ikke til familien. For mange familier hadde dermed disse sakene et frelseaspekt og et økonomisk aspekt. Noen lyktes i å få retten med på at avdøde ikke hadde vært tilregnelig da hun/han tok livet sitt, mens andre ikke lyktes, sier Skålevåg.

Vagt begrep

Hva som har blitt sett på som utilregnelighet gjennom historien har variert. Det var lenge et vagt begrep som ble brukt i løselig forstand. Lenge snakket man bare om å være sinnsyk eller gal.
– Ordet sinnsyk var en sammensatt terminologi, men fra 1800-tallet ble det gjort et forsøk på å ensrette begrepet noe slik at diagnosen ikke skulle bli brukt om mange ulike tilstander. I kriminalloven fra 1842 står det at de som er gale eller avsindige ikke skulle straffes. Det finnes ingen fotnote for hva de mente med verken gal eller avsindig. Det er også vanskelig å si om dette var to ulike diagnoser eller to ord for det samme. Det en vet er at ordene ble hentet fra loven som hadde blitt brukt til da. Denne ble laget på 1600-tallet, så det er godt mulig at de som lagde lovene på 1800-tallet heller ikke hadde en klar tanke om hva som skulle legges i begrepene, sier Skålevåg.