En stjerne i margen

Historien om Karoline Emilie Larsen kom til meg under arbeidet med boken En stjerne i margen. Seks fattige kvinners kamp for stemmeretten, som kom ut i år.

Karoline ble født i Kristiania i 1862, og vokste opp i det som nå er den tapte bydelen Fjerdingen like ved Akerselva nord for Vaterland. Faren Bernt Edvard Kristiansen var murer, og mora døde tidlig av den fryktede tuberkulosen. Hun ble begravet på fattigvesenets regning, og faren giftet seg raskt igjen for å beholde barna. Etter konfirmasjonen ble Karoline tjenestejente fram til hun 24 år gammel fikk en datter utenfor ekteskap på Rikshospitalets fødselsstiftelse. I 1888 sto hun brud til den seks år eldre kjelesmeden Oluf Larsen fra Østre Aker. Bryllupet sto i Porsgrunn. Kildene gir ikke svar på alle menneskelige valg og årsakssammenhenger. Møttes de her, eller fulgte hun etter kjæresten som hadde jobb fått jobb her?

Stadige flyttinger

Familien flyttet tilbake til Kristiania. Her kom flere barn. Fredrik i 1894, Signe i 1896 og Asta i 1898. Da Signe og Asta ble døpt samtidig i 1898, bodde familien i Verksgata 33 på Rodeløkka. Så flyttet de ut av byen igjen. I 1899 fødte Karoline datteren Ragna i Sandefjord. Oppholdet ble kortvarig, og i 1900 var familien tilbake i Kristiania, nå i Dælenggata 31. Familien var også på stadig flyttefot i arbeiderbydelene i årene som fulgte, noe som forteller oss om trange boforhold og ujevne lønninger.

«Arbeiderbevegelsene har aldri vært de fattiges bevegelser,» skrev historiker Edvard Bull i sitt bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Men historien om Karoline forteller en annen historie. Karoline var en av grunnleggerne da Vask og Rengjøringskvinnenes forening så dagens lys i 1901. Første møte i Arbeidersamfundets lokaler hadde temaet kvinners organisering på lik linje med menn og stemmeretten. Av de mange som møtte opp, ble kun åtte igjen og dannet Vask og Rengjøringskvinnenes forening. Karoline var en av dem. Fru Gunda Myhre ble valgt som formann.

Et hardt liv

Rengjøringskvinnene hadde urimelige lange arbeidsdager, tungt arbeid og dårlig betalt. Likevel klarte Karoline å kombinere arbeid, barnestell og det politiske engasjementet. Da Vask og Rengjøringskvinnene meldte seg inn i Arbeiderpartiets Kvinneforbund, stilte hun som foreningens representant i forbundsstyret. Tretti år etter oppsummerte foreningen at særlig kvinnestemmeretten engasjerte de nyorganiserte kvinnene i oppstarten:

Medlemmene var uten erfaring om organisasjonsarbeide, men de var begjærlige efter å lære, få oplysninger om kvinnenes stilling i samfundet, hvad de hadde å kreve og hvad de måtte være med og reise kamp om.

Mange slitne og underbetalte kvinner kom med sine klager. Flere møtte motstand, til og med fra sine egne ektemenn. For å få hjelp av fagforeningen måtte de melde seg inn, og aktiviteten vokste raskt. I løpet av året hadde foreningen vokst til åtti kvinner.

I 1902 fødte Karoline yngstesønnen Henry. Mellom bleieskiftene gikk Karoline på møtene i Vask og Rengjøringskvinnenes forening annenhver uke. Ofte ble det holdt fest og lotteri for å få inn penger, som gikk til vanskeligstilte medlemmer. Gunda Myhres ektemann, Peder, malte foreningens første fane med gullskrift på rødt stoff. 29. april 1902 ble den høytidelig avduket og stiftelseskvinnene stilte opp til æresvakt ved fanen med stolthet. Fanen ble tatt med på 1. mai og 17. mai dette året. Karoline holdt flere av foreningens mange foredrag, og hennes deltakelse må ha satt farge på foreningen. Karoline var trofast, og betalte fagforeningskontingenten måned for måned til tross for spinkel lønn.

Arbeidsdagene var lange, og renholderne startet ofte så tidlig som klokka 05. Da måtte de store barna passe de små, og det var ikke uvanlig at de eldre barna tok med spedbarna til arbeidsplassen slik at mor kunne amme dem. I 1902 var det ingen fridager, ingen lønn under sykdom og ingen ferie. Søndager var vanlig arbeidsdag, og selv ved fødsel ble kvinnene trukket i lønn.

Ble enke

I 1913 fikk Karoline tildelt leilighet av Leiegårdskontoret i det nye kommunale leiegårdskomplekset like ved Botanisk hage på Tøyen, Tøyengata 47. Her flyttet hun inn med seks barn på ett rom og kjøkken. Ektemannen Oluf fulgte ikke med. Alkoholen tok overhånd. I 1914 bodde han i Frelsesarmeens mannsherberge Urtegata 16. Her bodde Oluf fram til han i april 1915 ble lagt inn på Rikshospitalet med nyrebetennelse. Måneden etter døde han 58 år gammel av hjerneslag. «Intet fast arbeid det siste år» står det i Fattigvesenets forhør i forbindelse med sykehusinnleggelsen.

Karoline sto igjen som enke, men den følelsen hadde hun nok allerede sittet igjen med da Oluf falt fra som forsørger. Fylla var arbeiderklassens svøpe. Den etset bort relasjoner i familier. Lønningskonvolutten forsvant på vei hjem fra jobb, og holdt matfatene og barnemagene tomme. Begynte Oluf å drikke tidlig, eller kom det snikende i tråd med at kroppen ble sliten og helsa skrantet? Kanskje var det siste puffet at han ble arbeidsløs i 1910. Ut fra kildene kan vi bare spekulere om årsaker, barndomstraumer eller en maskulin arbeiderkultur som dyrket flaska med gutta framfor bleievask med kona. En undersøkelse fra 1911 viste at en av fem mannlige arbeidere over femten år ble arrestert eller anmeldt for fyll dette året. I arbeiderbevegelsen var avholdsbevegelsen sterk, og det samme i den lekkristne bevegelsen Karoline hadde vokst opp i. Verdighet og anstendighet ble våpen i kampen mot rusen og det bunnløse fallet. Men myndighetenes inndeling i de verdige og uverdige fattige la opp til en umenneskelig kategorisering av nød.

Fikk ikke stemme

Selv om en av de viktigste kampsakene til Vask og Rengøringskvinnenes forening var stemmeretten, var det ikke alle medlemmene som fikk stemmerett da kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913. Stemmeretten fortsatt ikke for alle. Ved stortingsvalget i 1915 var 47 000 mennesker fratatt retten til å stemme, 30 000 av dem var kvinner. De fattige ble ført i valgmanntallene med en stjerne i margen, som hindret dem fra å delta i valg. Grunnlovsbestemmelsen som gjorde at de fattige fikk suspendert sin stemmerett ble innført da menn fikk allmenn stemmerett i 1898, og skapte et vondt skille i arbeiderklassen.

Karoline Emilie Larsen var en av dem som ble rammet av dette. Under kommunevalget 4. desember 1916 møtte hun opp på valglokalet på Kampen skole, men ble nektet å stemme fordi hun hadde mottatt fattigstøtte for å få endene til å møtes. Hun hadde heller ikke fått stemme under Stortingsvalget året før. Karoline var ikke alene om å miste stemmeretten og heller ikke alene om å klage. Kristiania arbeiderparti klaget til Stortinget på vegne av seks kvinner ved valget i 1916.

I Arbeiderpartiets klage oppga Karoline at hun hadde fått understøttelse på grunn av sykdom og arbeidsledighet, noe som fra 1916 ikke skulle føre til tap av stemmeretten. Fattigvesenet meldte at understøttelsen gjaldt ett barn og fordi fortjenesten hennes ikke strakk til. Hun jobbet altså, men lønna var for lav til å leve av. Riktignok forklarte Fattigvesenet at hun i juni 1915 hadde fått hjelp fordi hun var syk i fjorten dager, men at hun ikke hadde oppgitt sykdom eller arbeidsledighet ved søknaden:

ad. 2. Vaskekone Karoline Emilie Larsen, f. 62, Tøiengt. 47 II opg. I ‘Understøttelsen er ydet paa grund av barnet og liten fortjeneste. Den 19de juni iaar var hun her og fik hjælp, hun sa, at hun da hadde ligget syk 14 dager – hun har baade før og senere fast understøttelse og har ikke opgit som grund hverken arbeidsledighet eller sygdom. Suspensionen er saaledes ikke ‘feilaktig’.

Endret loven

Da Karoline klaget i 1916 var hun en 54 år gammel enke og vaskekone ved statsbanene. Dagene handlet om å få endene til å møtes for henne og de seks barna. Tre år etter vedtok Stortinget at stemmeretten nå skulle være for alle. Også de fattige.

Vi vet ikke hvilken reaksjon Karoline hadde på vedtaket, men vi vet at hennes engasjement fortsatte også etter dette. I 1918 hadde hun blitt nestleder i Vask og Rengøringskvinnenes forening. En av kampsakene i årene som fulgte var regulert arbeidstid for renholderne ved jernbanestasjonene, hvor Karoline også jobbet. Etter harde forhandlinger ble arbeidstiden endret fra 60 timer i uka uten noen fridag, (lønna var fire kroner dagen, pluss to kroner i dyrtidstillegg) til åtte timer om dagen og fri annenhver søndag med full lønn. Det ble i gjennomsnitt 52 timers uke. Lønna ble også endret. Vi vet ikke konkret hvilken rolle hun hadde i denne kampen, men hun hadde nok en viktig stemme. Og vi vet at engasjementet hennes ble satt pris på. Ved førtiårsjubileet i 1941 var hun den eneste av de åtte grunnleggerne som deltok og ble hedret her med ord og sang.

Hundre og tre år etter valget i 1916 ble Karolines valgseddel høytidelig åpnet av Strotingspresidenten og Karolines etterkommere. På konvolutten var det påført at det «skal være ordnet», men hadde Karoline virkelig forhåpninger om å få stemme denne dagen eller var dette et forsøk på å sette hardt mot hardt?  Slik Karoline så det gjennomsyret urettferdigheten samfunnet, og dette var heller ikke første gang hun opplevde å bli tråkket på. Karolines forsøk på å stemme ved valget i 1916 gir inntrykk av personlig styrke og vilje – og et viktig bidrag til den demokratiske milepælen med allmenn stemmerett i 1919.

Kilder

• Artikkelen er basert på: Bergkvist, Johanne og Unn Hovdhaugen (2020): En stjerne i margen. Seks fattige kvinners kamp for stemmeretten, Oslo byarkiv
• Stemmerettsjubileet 1919–2019