(Flere bilder og linker blir lagt til i artikkelen på nyåret).

Hans Kjølstad er 21 år våren 1907, og som den eldste av tre sønner på garden Kjølstad i Sør-Odal, er han også odelsgutt. De tre søstrene tar seg av husstellet. Men Hans, som har vært i Hans Majestet Kongens Norske Garde, er syk av tuberkulose og kommer hjem fra et opphold på Reknes sanatorium ved Molde, like før moren dør. Ett år senere begynner han å skrive dagbok.

Dagbøkene som Hans skrev, samt glassplater med bilder han tok, fikk jeg av min onkel nesten 100 år senere. Jeg var nysgjerrig på historien om han som ble alvorlig syk så ung. Da min onkel dør, spør jeg om det ikke er slik at også min bestefar, Ole Kjølstad (Hans Kjølstads yngre bror), hadde skrevet dagbøker? Disse dagbøkene dukket opp i en plastdunk med rot hos en slektning etter at onkels dødsbo var ryddet.

De til sammen 46 dagbøkene ble deretter liggende ulest hos meg i mange år, og de ble med på flere flyttelass. Først høsten 2019 tok jeg dem fram og begynte å lese og skrive dem av.

Stort navneregister

Fordi bøkene er skrevet i mine besteforeldres hus, var både omgivelsene og mange navn kjent for meg, men langt fra alle. Min spreke mor (nå 92) ble derfor til god hjelp. Hun fikk bok etter bok med lapper med spørsmål, og vi lo mye av historier vi aldri hadde hørt før. Vi kjørte også bygda rundt og så på steder og garder.

Mer enn 530 personer er nevnt i dagbøkene. Sammen eller hver for oss lette vi dem fram i Birger Kirkebys bygdebøker, og jeg søkte opp alle personene på Digitalarkivet – et register som også førte meg videre til kirkebøker, emigrantregistre og andre. Dette var nødvendig for å finne ut hvem alle var og for å forstå hvem som ble omtalt i dagbøkene.

Begge dagbokseriene er skrevet med penn og blekk og var overkommelige å lese, selv om språket var fra en annen tid. Jeg måtte likevel finne forklaringer på landbruksredskaper, hendelser og begivenheter. Etter å ha skrevet av den opprinnelige teksten, valgte jeg å omskrive den til dagens språk, samt å legge inn stikkord med forklaringer.

Sykdomsbetraktninger

Hans skriver i dagbøkene at hensikten er å beskrive årets gang på garden, slik at han kan sammenligne år for år.

«At dette er nyttig, fikk jeg bevis for her forleden dag. Jeg kunne gi far en del opplysninger, som han ellers ikke hadde fått. Derfor vil jeg fortsette å skrive ned det som hender. Det koster jo så lite, og tid har jeg nok av, dessverre må jeg si. Jeg kan jo ikke gjøre nesten noe arbeid, og det er lite håp om at det vil bli noe bedre.»

Mye av tiden fyller han med på å lese bøker og aviser. Det går opp ned med helsa, og Hans må stadig ta toget til Kristiania for behandling, blant annet for å tappe en betent lunge. I dagbøkene skriver han om tankene sine rundt disse besøkene.

«Uttappingen av væske er ikke så lite farlig, da det gjelder å hindre at andre farlige bakterier kommer inn i såret, verken innenfra eller utenfra. Tuberkelbakteriene er ikke de farligste i dette tilfellet. Jeg løper dermed en stor risiko, men hvis ingenting gjøres er utfallet gitt. Da venter den sikre død, og det rimeligvis innen kort tid. Sjansene for at en operasjon kan gå godt er ikke så aller verst, halvparten av dem bruker å gå bra. Det er derfor klart at jeg ikke betenker meg på å bli operert, særlig fordi jeg allerede for lenge siden har gjort meg fortrolig med den tanken at jeg ikke skal leve lenge.»

«Nå er det altså håp. Hvis alt går bra, så kan jeg bli arbeidsdyktig og kunne leve i mange år. Men dette blir en kostbar af­fære, og jeg undres om far egentlig har råd til det. Skulle alt sammen ikke nytte noe, så ville det være trist. Går det bra, så får det ikke hjelpe. Jeg er imidlertid ved godt mot. Hva min tuberkulose angår, så anser doktor Bull den for å være overstått hos meg. Det er jo også en trøst, og jeg skulle gjerne visst det før! Mye ville da vært annerledes, men nå er det imidlertid for sent å snakke om det som kunne ha vært gjort.»

Vi vet ingenting om når og hvor Hans ble smittet av tuberkulose, heller ingenting om hva han ville gjort i livet om han hadde vært frisk. Men at han som eldste sønn var odelsgutt var ingen tilfeldighet, slik var Odelsloven av 1821.

Søkte etter hustru

Ole begynner på landbruksskolen og Hans skriver at det er på tide at en av brødrene gjør det. Samtidig har han ikke gitt opp håpet om at han også kan gå der en dag. Slik blir det ikke. Hans dør etter operasjonen han hadde sett fram til. Faren driver fortsatt garden. Men Ole, som nå overtar rollen som odelsgutt, deltar sammen med gardskarene og budeia i alt arbeidet med dyr, fôr, korn, frukt og grønnsaker, samt skogsarbeid. Og da han begynner å skrive den første dagboka 1. januar 1914, er han 24 år.

«Jeg tenkte en gang at jeg ville holde på å skrive dagbok til jeg fant meg ei jente, som skulle bli min hustru. Nå er tida kommet, og jeg vil slutte å skrive.» skriver Ole på siste dagbokside fem år senere, i januar 1919.

Den yngste broren, Trygve, har også gått på landbruks- og skogskole, men reiser i 1913 til Amerika, 21 år gammel, for å jobbe på gard der. Hjemme på Kjølstad har den eldste av søsknene, Aaslaug, giftet seg med en lærer og flyttet til Trondheim. Faren, Ole og søstrene Ragnhild og Lydia er igjen på garden. Begge søstrene har gått på husstellskole og de får ofte besøk av venninner. Tanter og andre slektninger kommer jevnlig på besøk, så de to jentene har mye å gjøre.

Overraskende vending

De første årene skriver Ole stadig om henne han omtaler som «B...» i dagbøkene. De to er en del av en vennegjeng som synger i kor og går på fester sammen. Men de har også stevnemøter på ei bro i nærheten og går måneskinnsturer på ski. Men så hender det noe som Ole synes han må skrive om i dagboka. «B...» har gått hen og forlovet seg med en annen.

«Det kom helt uventet på meg. Jeg må tilstå, at jeg hadde tenkt meg at hun skulle bli min hustru i framtida, men hun fant altså en som hun synes bedre om enn meg, og det er det ikke noe å si på. Men jeg er ergerlig for at jeg ikke fikk vite det før, så skulle jeg sannelig ikke gått i veien for henne, det vet jeg helt sikkert. Men en ting vil jeg si, og det er at jeg ikke unner henne den hun nå har festet seg til.»

«Jeg vil også si at jeg ikke er det minste sint på henne for dette, enhver får velge den som man føler seg best tjent med. Det har vel B.... også gjort, og jeg vil inderlig ønske at hun må få det godt i den tid hun nå går i møte. Min kjærlighet til henne skal jeg forsøke å glemme, så den skal ikke skade henne.»

Treffer en ny kvinne

Om kvelden drar Ole sammen med søstera Ragnhild på sangerfesten til damekoret. Der synes han det er nokså livlig, og han kommer ikke hjem før klokka tre om natta. Livet går sin vante gang videre det neste halvåret. Romjula 1916 beskriver Ole slik:

«Vi var i kirken på andre dag og hørte Olstad preke. Etter middag var jeg på Ringnes med en del kort og brev. Og tenk, jeg ble bedt inn på kaf­fe og sigar. Gunvor og Aasta Haug er i sannhet smukke damer. Om kvelden var vi hjemme og spilte kort. Tredje dag var tantene og jeg ute og spaserte. Om kvelden var Ragnhild og jeg på Skarnes og møtte hennes venninne Olea Sund fra Solør, og etterpå var vi i avholdslokalet på ball. Det var nokså moro der, men fælt stille og rolig. Brennevinsforbudet (ble innført før jul, red.anm.) virker, ser det ut til. Ja, mange har godt av dette, håper det varer. Vi kom hjem klokka halv seks fjerde dag. Olea Sund er i sannhet en pen og kjekk pike. Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker henne litt.»

Noen uker etter jul overraskes Ole av et brev fra Olea, og han skriver tilbake. Litt senere den vinteren avtaler de å møtes for å se hopprenn på Kongsvinger. Og slik fortsetter de å bli bedre kjent med hverandre, gjennom brev og sporadiske møter.

Lykkelig kjærlighetshistorie

Første verdenskrig starter et halvt år etter at Ole begynner å skrive dagbøker. Han siterer jevnlig krigens gang ut fra hva han leser om i avisene. Selv om Norge forholder seg nøytralt til krigen, påvirker den landet med mangel på importerte varer, matvarekrise og mangel på parafin og kull. Det begrenser også folks mulighet til å samles.

Olea og Ole var født samme år med to dagers mellomrom i slutten av mai. 17. juni 1918 kommer Olea på besøk. Ole skriver i dagboka at hun har gitt ham en penneholder i sølv og en signet med initialene OK. I smykkeskrinet mitt har jeg en nål i sølv og emalje med en fiol som motiv, som jeg har arvet etter mormor. Nålen har hennes navn og samme dato på baksiden.

«Olea har vært her i fire dager, og i kveld har hun reist hjem til Kirkenær igjen. Jeg må si dette har vært gilde dager for meg. Jeg håper hun har hatt det bra her. Hun er i sannhet en kjekk, god og flink jente. Jeg må si jeg har vært heldig» skriver Ole i dagboka etter besøket.

Ut på senhøsten melder avisene stadig hyppigere om fredsforhandlinger og at krigen nærmer seg slutten. Ole sykler til stasjonen og setter seg på toget.

«Jeg har vært på langtur og hatt det riktig fint, så nå er jeg i godt humør. Det var Olea jeg reiste for å møte, og jeg må si at jeg er en heldig sjel, som har fått tak i ei så staut og god jente. Hun er idealet av ei jente. Jeg bare lengter etter den dagen jeg kan føre henne til alteret, og jeg liker også hennes foreldre svært godt.»

Etter besøket begynner Ole og Olea å planlegge forlovelse i jula, men holder det hemmelig. Bare noen uker før jul kommer beskjeden om at lillesøster Lydia og hennes forlovede skal gifte seg 6. juledag. Hun ber Olea om hjelp til å sy brudekjolen, og slik får Ole ha henne hos seg på garden i flere dager. To dager før bryllupet, reiser Olea og Ole på dagstur til Kristiania og forlover seg. De gifter seg 9. juli 1921, og får seks barn.

Har stor verdi

Hvis ikke «B…» hadde forlovet seg med en annen, hadde altså ikke bestefar møtt Olea, min bestemor. Det er et godt bevis på at mye i livet handler om tilfeldigheter.

Uten dagbøkene hadde disse hverdagslige og detaljerte historiene vært ukjente for oss etterkommere. Det forteller litt om utbyttet av å ha håndskrevne dokumenter fra våre forfedre – man lærer å kjenne dem enda bedre.

Dagbøkene har jeg gjengitt i boka «Odelsgutter 1908–1918 Gardsarbeid, sykdom, kjærlighet, korsang… og første verdenskrig sett fra Oppstad», som kom i sommer.

Utvalgte kilder

• Digitalarkivet
• Hans og Ole Kjølstads 46 dagbøker fra 1908–1918
• Kirkeby, B. Sør-Odal Bygdebok VIII. 1995.
• Min mor, Aase Herud (født Kjølstad i 1929)
• Nasjonalbiblioteket
• Sør-Odal Bygdekvinnelag. Ord og uttrykk fra Sør-Odal. 2002.
• Sør-Odal slekts- og historielag